Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Josephine
(White uniform) Contrast ep
Rhinoprod. (egen label)
Ep - 2006
 Josephine: Sondre Sivertsen (Sonny Simmermann), bass - Arne Slomann Johannessen, gitar - Eirik MacNail, vokal - Håvard Bjørkli Ophaug, gitar - Inge Hanshus, trommer - Conor Patrick, tangenter
Genre: Norsk Poprock
Låter: Thousand moments - Quell - Act/burst - Not Drowning, Just Waiting - 1000 moments
 I Rockeweb: Ep-lista 2006
Webreferanse: Josephine
Vi plateanmeldere er akkurat sånn som andre mennesker: vi har uvaner. Min uvane er at jeg ikke klarer å ha plater i hylla som er dårlige. Utfordringen jeg har nå etter å ha kjøpt plater siden jeg var guttunge og fått plater til weben siden 1998, er at jeg ikke har plass til plater i hylla som jeg synes er ganske bra også. Jeg kunne sikkert ha fylt opp hele stua med plater, men hvor mange kvinnfolk gidder å drasse på en gubbe som fyller opp stua med plater?

Jeg tenker sånne rare tanker nå fordi jeg hører at den nye ep-en til Josephine er akkurat på kanten bra til å få plass i hylla. Muligens må jeg bruke hele fredagskvelden til å finne en plate jeg kan vrake til fordel for "(White uniform) Contrast ep". Det blir sikkert tøft, men med suping av to sekspakninger gravøl som en siste hyggelig gest til den vrakede plata blir nok oppgaven en befrielse. I øyeblikket må en plate oppnå 4-gitarer pluss for å plass i hylla, og jeg føler vel at Josephine ligger akkurat der. Det er vel ikke så ofte plateanmeldere forteller hvor rare de er, men alle er litt rare innimellom, ja, du også. Hvis du lurer på om du er rar så kan du teste deg ved å stå foran speilet å blunke med det ene øyet fort mens du hopper opp og ned og vifter med armene samtidig som du pusser tennene. Hvis du i det hele tatt får deg til å gjøre sånne ting så er du rar.

Trondheimsbandet Josephine fikk sin første plate analysert her på weben av Riff. Personlig har jeg ikke hørt debutplata, men det første opplaget av plata er utsolgt, så noen likte den, noe som sikkert ga bandet inspirasjon til å jobbe videre i omtrentlig samme retning. Ellers har bandet i 2005 og 2006 vært ganske aktive, de har fått mange sjanser til å vise seg frem, både på festivaler og tv-kanaler, i tillegg til at de har laget filmmusikken til "Sirkel", for å ha nevnt noe av det som er ramset opp på cv-en til bandet.

Det 6-mann sterke trønderbandet driver fortsatt og gir ut platene på sin egen Rhinoprod.-label. De har byttet ut et par medlemmer siden debutplata, og de bærer navn som Sonny Simmermann og Inge Hanshus. Førstnevnte heter egentlig Sondre Sivertsen, men det er hemmelig. Nettopp det faktum at de er 6 personer er viktig for lydbildet. For selv om bandet spiller poprock som ikke utfordrer smaksløkene i øret nevneverdig så låter det tett, fyldig og proft, og produksjonen er også bra +. De er flinke til å krydre låtene med detaljer og små søte instrumentale hooks, og låtene, som ofte er stemt i moll, er absolutt ikke det verste jeg har hørt. Det er vanskelig å beskrive god musikk, den må høres, og ingen hører det samme, men jeg personlig merker at det er en innebygd kjemi i musikken som får meg til å spille plata om og om igjen.

Bandet beskrives i presseskrivet som et mer rocka U2 og ikke ulikt skandinaviske band som Kent og Kashmir. Joda, kanskje litt, og kanskje litt Coldplay, Travis, Manic Street Preachers, Charlatans (UK), norske Popium og andre popband som har tråkket kjærlig på rockepedalen, men jeg synes faktisk Josephine er i ferd med venne sammenligningene ryggen og finne sitt eget utrykk. De kler også veldig godt den blå melankolske dressen de har tatt på seg for anledningen, og den røffe rockedrakta de har under dressen er også stilig. Kanskje de kunne tatt av seg dressen litt oftere, men da hadde de kanskje ikke fått så mange tilbud heller, og forblitt et godt, men akk så fattig og ukjent rockeband.

Plata jeg har fått inneholder 4 låter pluss en alternativ edit av låta "1000 moments" (åpneren "Thousand moments"). Alle låtene er fine, og det rare er faktisk at de ikke har utnyttet potensialet i alle låtene godt nok. De klarer altså ikke å få frem det beste i låtene sine. Det har mest med vokalist MacNeil å gjøre, som meget godt kunne ha vært mer fandenivoldsk i sin fremføring, han kunne ha gitt mer faen, strødd på med mer sår gråtestemme, men forøvrig er han en meget god vokalist. Et par av låtene er så vakre at de kunne ha fått et troll til å gråte smådjevler, men det tar ikke helt av, dessverre. Kanskje er det akkurat det som skiller Josephine mest fra band som Coldplay og Travis - men det kommer. Kanskje allerede på neste fullengder. For, som sagt, bandet lager supre låter, som for eks. gråtelåta "Not waiting just drowning". Låta var på debutskiva også, til og med plassert på samme plass, låt nr. 4, og hadde Travis fått napp på en sånn låt ville den vært en verdensschläger nå.

Jeg regner med at bandet får minst en hit fra denne plata, og det kan godt være "Thousand moments, som vi altså får i to versjoner, eller det kan være magiske "Quell", hvor Marthe Valle er med og korer. Forøvrig en låt jeg synes de kunne gjort bedre. Det er en fantastisk melodi, men det rusker litt i arrangering og flyt, i alle fall frem til refrenget starter. Da er jeg ferdig. Knærne svikter. Du verden.

Nå skal jeg se om jeg finner en plass i hylla til den.

Rock Engh Roll 16 juni 2006
Josephine
New cries of
battle and victory
Rhinoprod. (egen label)
Cd - 2005
 Josephine: Asgeir Bertelsen Steine, bass - Arne Slomann Johannessen, gitar, vocal, bass, perkusjon - Eirik MacNail, vokal, gitar, perkusjon - Håvard Bjørkli Ophaug, gitar, hammondorgel - John Ivar Rotnes, trommer - Conor Patrick, hammond, synth, piano, vokal, gitar
 Genre: Norsk Poprock
Låter: Fever Man - Antenna - Golden Boy - Not Drowning, Just Waiting - Stop - New Day - Siberia 23 ½ - (Chance) - Corporate Blood - So You Said - C.O.W.
 I Rockeweb: 2005

Josephine albumdebuterer med New Cries of Battle and Victory, en plate det tok bandet drøye to år å lage. Albumet slippes på Josephines egen label, Rhinoprod, og er spilt inn i Trondheim Studio. Bandet byr på 11 selvkomponerte låter i et meget lyttervennlig rock landskap. Med Lyttervennlig mener jeg at de fem medlemmene, med god hjelp av et stort apparat hjelpemusikere, har laget en plate med radiovennlige låter som allikevel beveger seg i et litt brokete terreng: låtene er stort sett for ”høyrøstete” til å få spilletid på P4, og neppe ”hippe” nok til å bli lista på P3. Unntaket er kanskje åpningssporet Fever Man.

Fever Man er den låta jeg ville solgt bandet med hvis det var jeg som var Josephine manager. Den kickstarter plata med sitt massive lydbilde. Det låter litt som den nye singelen til Sissy Wish, men hakket lystigere og lettere. Dette er utvilsomt skivas aller beste og mest umiddelbare spor, men er allikevel ikke det eneste gode sporte på New Cries. I det hele tatt starter albumet veldig bra: de første 3-4 sangene er interessante og spennende å lytte til. Bandet har ikke spart på kruttet, der de har fått hjelp av bla. medlemmer fra Trondheim Symfoniorkester, og en eller annen Jazz-guru fra Las Vegas på trompet (Dr. James Barela). Spennende.

Dessverre synes jeg låtene blir litt for identiske, og bandet drar også, til min skuffelse, ned tempoet ettersom albumet skrider frem. Heldigvis trykker dem fuzzpedalen til bunns igjen i låt nr. ni Corporate Blood, men det tar liksom aldri helt av.. En litt kjedelig og platt (etter min smak) produksjon må ta litt av skylda for at Josephine har en tendens til å høres litt anonyme ut. Jeg mener, de har jo et lite knippe fine låter, men det låter aldri sinnsykt bra liksom. Jeg tror New Cries of Battle and Victory hadde vært en bedre skive hvis den litt mer breiale stilen hadde blitt mer fremhevet, men man kunne allikevel ha hatt med et par Midnight Choir-aktige ballader som nå.

Hevet over enhver tvil er i hvert fall det faktum at musikerne i Josephine er durkdrevne så det holder. Musiseringen er det absolutt ingenting å si på, og bandets vilje til å trekke inn utradisjonelle elementer i lydbildet sitt bør honoreres. Og Hammond orgel er jo alltid gøy, for pokker!

Jeg tror sikkert vi kan vente oss mer spennende saker fra Josephine i fremtiden, men en ide er kanskje å la spontaniteten få større spillerom, og kanskje ikke drøye hele to år til oppfølgeren er klar?

Rune Riff 22 mars 2005