|
Mathew
Bethancourt er ikke noe fersking akkurat. Han plaffa champagneflaska i
Josiah-skuta allerede i 2000 og siden har han og to gutter til fått mer
og mer vind i seilene frem til årets utgivelse, deres tredje, som heter
"No time", forøvrig utgitt på cd og vinyl. Det har eksistert mange
krafttrioer siden Cream herjet som verst på slutten av 60-tallet, men
neimen om det er så mange som har hatt så mye eksplosivt krutt i seg som
herrene Mathew Bethancourt, Sie Beasley og Keith Beacom.
Ikke det at disse gutta høres ut som Cream og Jimi Hendrix, men den
musikalske plattformen deres lukter Cream og Jimi Hendrix lang vei,
dette damper nemlig av rå, hard bluesrock, men røttene er skjøvet i
bakgrunnen til fordel for kontant, aggressiv, riffsterk og svinaktig
gyngende hardrock, eller bluesrockstonermetal om du vil.
Tilhengere av hard 70-tallsrock bør i like stor grad som tilhengere
60-talls bluesrock trykke dette til sitt bryst, her er nemlig veien kort
tilbake til Black Sabbath, MC5, Led Zeppelin, Taste (Rory Gallagher),
Ten Years After, Blackfoot, Steppenwolf og desslike. Som en liten
delikat eggeplomme på toppen av lydbildet har Josiah lagt til litt
innflytelse fra nåtidens stonerrockere, og gitarveggen er dynket i fuzz,
sånn at soundet totalt sett er en prøvelse for oldemor og oldefar men en
orgasmisk reise til rockens nirvana for folk som meg.
Denne kraftfulle riffmaskinen har flere killeraktige virkemidler for å
få deg engasjert. De struper tempoet noen ganger og fremstår som en
råtass av en bluesrocktrio, sklir innom litt seig stoner, før de gasser
opp tempoet og rocker som lyn med piggtråd. De drar låtene ut til du
mister pusten og det gynger og buldrer monstrøst deilig, ja jeg vil
nesten si at disse gutta er besatt av trangen til å oppnå det perfekte
groove.
Vi må nesten tilbake til Sabbath sine klassiske album og en låt som "Iron
man" for å finne maken til mektige riffkanoner som de vi hører i låta
"The Dark". Bethancourt fraserer også som Ozzy og det er så bra at jeg
nesten må spy av glede. Samtidig er neste låt, glitrende "Harvester of
lies", en nåtidens utgave av Zeppelins "Dazed and confused". Når de i
tillegg kjører på med gitarsoloer som varer lenger enn værmeldinga på
NRK, uavhengig av åssen vær det er, så er det soleklart at denne gutten
blir lykkelig.
At et sånt band som dette bare er kjent av noen få sjeler i Norge er
krise. Jeg håper det vil snu seg, og at "No time" blir kjent på no time.
Mathew Bethancourt er forøvrig omtalt et annet sted her i weben også, i
forbindelse med et sideprosjekt kalt Kings Of Frog Island; verdt å
sjekke opp det også, det oser nemlig kvalitet av den mannen.
Rock Engh Roll 18 april 2008 |
