Joy Division
Closer
Factory
Records
Cd -
1980
KLASSIKER
 |
- Love will tear
us apart -
Joy Division fra
Manchester i England er et av tidenes mest innflytelsesrike og
innovative band. Bandet ble dannet etter en Sex Pistols-konsert i
Manchester, i juli 1976, og i løpet av sin korte karriere fra 1976 til
1980 ledet de rocken fra punkens primitive og rebelske skrik inn i
ukjent rocketerritorium. De startet opp som et ordinært punkband, men
endte opp som pionerer innenfor depperock, gothrock, synthrock og
melankolsk rock, i tillegg til at de som et av de mest banebrytende
postpunkbandene har influert et utall artister og band innenfor mange
forskjellige genre på 80-, 90- og 00-tallet på grunn av Curtis'
suicidale, tanketunge tekster og bandets intenst følelsesladede måte å
spille på. Likevel, det finnes fremdeles ikke ett band på denne planeten
som har lignet på Joy Division. I løpet av noen singler, som grenseløst
geniale "Love will tear us apart", og et par album hadde de forandret
rocken til det ugjenkjennelige. Dessverre skulle det vise seg i ettertid
at skjebnen til bandets ikon, Ian Curtis, har fått mer oppmerksomhet enn
de musikalske bragdene bandet sto for i sin korte levetid.
Kvartetten, bestående av nevnte Ian Curtis, Peter Hook, Steve Morris og
Bernard Sumner, ga ut sin første punksingel, "Warsaw", i 1977, og helt i starten av sin karriere
var de på overflaten et punkband som sto i skyggen bak Sex Pistols og
The Clash. Men før de hadde gitt ut sitt
første hele album, "Unknown
pleasures", i 1979, var stilen allerede blitt mer poporientert, men
samtidig veldig dyster og depressiv. De hadde inkludert synth, noe som
var helt sjokkerende innen punkverdenen, og tempoet var skrudd ned flere
hakk, som et Sex Pistols med tyggegummi på fingrene, sirup i rævva og
valium i huet. "Unknown pleasures" inneholdt blant annet låta "She's lost control". Mulig de kjente ei skreppe som hadde mista kontrollen, men for de få som på det tidspunket hadde hørt bandet var det ganske åpenbart at det var
vokalist Ian Curtis som var i ferd
med å miste kontrollen.
Tekstene til vokalist Curtis og musikken til
Joy Division
utviklet seg mot det morbide, og rett etter innspillingen av "Closer" i
1980, deres andre og siste album, tok Ian Curtis
sitt eget liv, ved
henging 18. mai 1980, angivelig
samtidig som han hørte på en av
punkrockens
gudfedre, Iggy &
The Stooges. Resten av bandet, med Bernard Sumner
i spissen, startet opp New
Order, et band som utover 80- og 90-tallet skulle bli et
av de mest nyskapende synthrockband verden har hørt.
Men
før jeg skriver meg langt ut på vidda er det viktig å begrunne hvorfor jeg mener
Joy
Division er et av tidenes mest innflytelsesrike band.
For det første så ga de ut albumet på et uavhengig plateselskap
og var dermed med på å dra i gang indierocken på 80-tallet.
De sto derfor også fritt til å lage den musikken de ønsket, noe de også gjorde 100 %.
Hvilket av deres to album som har betydd mest for rocken utover
80-tallet strides ekspertene om, men for meg som akkurat hadde fått dilla på
alternativ rock var "Closer" noe veldig annerledes og veldig
genialt. De var ikke bare en del av new wave-bølgen, de lå oppå og foran bølgen,
fordi de blant annet inkorporerte synthkopierte trommer og ambient i
gitarstrømmen sammen med en uhyggelig
dyster og depressiv stemning både i musikk og vokal. Dette kunne selvsagt gått veldig galt, men Ian Curtis hadde en stemme som var
så var og full av følelser at man fikk gåsehud på ryggen av å lytte på den. Det
var samtidig noe opprørsk over bandet, helt i tråd med punkens
idealer.
Med albumet "Closer" fikk vi også demonstrert hvilken psykisk forfatning
Ian Curtis var i. Synging, symbolikk, farger, låttitler, tekster og
musikk pekte mot gotikken, og Curtis' selvmord
forsterket dette. Man begynte å snakke om gotisk rock, noe som ofte ble
forvekslet med depressiv rock, også kalt depperock, men det er to
forskjellige retninger innen postpunken, egentlig, for gothrock behøver
ikke være depressivt, selv om et ledende band som The Cure ofte var både
gotiske og depressive. Det var ikke rent få band som huka seg tak i essensen av Joy Divisions mange utrykksformer, og det vokste frem en hel skog
av kloninger etter bandet. Noen band forandret stil etter at "Closer"
kom ut og på slutten av 80-tallet så virket bandets påvirkningskraft gjennom store
deler av tiåret skremmende stor. Viktige band som Depeche
Mode,
The Cure,
The Sisters Of Mercy
og
Bauhaus, som igjen influerte en hærskare nye band, var alle band som fylte opp
glasset som Joy Division hadde satt frem, og bandet er på mange måter de britiske
øyers svar på The Velvet Underground
med hensyn til innflytelse og platesalg i sin samtid.
Depperock, gothrock, synthrock og melankolsk rock ville aldri
ha
vært det samme uten den lille, skjøre fortapte mann fra England. Likevel
er det et band som ikke er nevnt foreløpig, som mange mener fikk Curtis inn på den veien han valgte musikalsk
etter "Warsaw" i 1977, nemlig
Siouxsie
& The Banshees, et av de legendariske gothrockbandene fra postpunktida,
ledet av gothdronninga Siouxsie Sioux. Siouxsie & The Banshees er et av
få band som ikke ble påvirket av, men som påvirket, Ian Curtis.
"Closer" består av 9 låter. Alle er like magiske å høre på i dag som de
var det første gang jeg hørte plata i 1980. Det er tidløs musikk.
Utrolig vakker. Sjeldent stemningsfull. Hør på tekstene og lev deg inn i
musikken. Det er de siste ordene til en ung mann som tok sitt eget liv
like etter plateinnspillinga.
Til slutt, en tekst av Ian Curtis, hentet fra låta "Heart and soul:
Instincts
that can still betray us
A journey that leads to the sun
Soulless and bent on destruction
A struggle between right and wrong
You take my place in the showdown
I'll observe with a pitiful eye
I'd humbly ask for forgiveness
A request well beyond you and I
Heart and soul - one will burn --
An abyss that laughs at creation
A circus complete with all fools
Foundations that lasted the ages
Then ripped apart at their roots
Beyond all this good is the terror
The grip of a mercenary hand
When savagery turns for good reason
There's no turning back, no last stand
Heart and soul - one will burn --
Existence - well what does it matter?
I exist on the best terms I can
The past is now part of my future
The present is well out of hand --
Heart and soul - one will burn --
One will burn, one will burn
Heart and soul - one will burn
Rock Engh Roll 8 august 2006
(oppgradering) |
|
