K-Jell
Struggle and break through/The
kkk took my baby away
October Party Records
Cd-singel
-
2007
Rock Engh Roll 1 mars 2008 |
Anmeldelse:
Disse har jeg fått fra October Party Records, et Bergen-basert
plateselskap som satser knallhardt blant annet i Kina. K-Jell er en av
utrolig mange Bergen-artister som er med på et prosjekt man kaller Bergen
Rock City, og som er med på en cd-pakke fra volume 1 til 6 med musikk fra
nettopp Bergen. Flere av bandene har faktisk også turnert i Kina. Spør du
meg hvorfor akkurat Kina så har jeg ikke noe svar.
Om det er K-Jell, som er identisk med Kjell Engelsen Moberg, heretter bare
kalt Kjell Moberg, eller kanskje bare Kjell for å gjøre det enklere, som
er primus motor i Bergen Rock City-prosjektet vet jeg ikke akkurat nå, men
jeg vet at han er president i October Party Records, hovedingrediensen i
K-Jell, og relativt ukjent for tidligere bravader i band som Jef,
Punishment Park, Rasputinene, Vicious Fishes, Teenage Kicks og Sound Of
Confusion, alle fra Bergen eller Os Rock City, rett utenfor Bergen.
Ikke desto mindre er Kjell ute med sin første soloutgivelse som K-Jell, en
cd-singel med to låter, i en line-up hvor han sjøl synger og spiller
gitar, og med seg har han en klassisk rockebesetning med rytmegitar, bass
og trommer. La meg også ta med at ei Halldis Madsen korer.
Før jeg lot denne bli cd-mat ante jeg omtrent hva det dreide seg om:
historikken til Kjell ga meg en viss indikasjon på hva det dreide seg om,
det lukta som, det så ut som, og hørtes ut som punkpop, eller poppunk, som
er den riktige betegnelsen hvis du vil unngå rød strek under ordet når du
skriver omtale, som jeg gjør nå.
Singelen er sluppet i Kina i et opplag på 10.000 eksemplarer, under den
store MIDI festivalen i Beijing i mai 2007. Med tanke på at det snart er
olympiske leker i den samme byen så er det klart at suksess her fort kan
bli suksess verden rundt, kanskje også i hjemlandet.
Nå har det seg slik at punk kombinert med pop er noe av det mest slitsomme
jeg hører. En miks mellom punk og pop blir helt ulogisk. På bakgrunn av
det så er det ganske oppsiktsvekkende at jeg liker den første av disse to
låtene veldig godt, låta "Struggle and break through". Den er en skikkelig
friskus, med god melodi, oppegående refreng, bra riffing, tøff vokal og
sugende komp.
Jeg er sikker på at hvis et av de store bandene innen genren, som Green
Day eller Offspring, hadde lagd denne låta, ville den vært en schläger, og
kanskje den blir det for K-Jell via Kina. Men, og det er et stort men, det
er et stykke opp til Ramones, Buzzcocks og Undertones fra 70-tallet.
Likevel, for de som virkelig liker punkpop, poppunk, punka pop eller poppa
punk, så er K-Jell en som bør tas på alvor, og ingenting hadde vært mer
moro enn at K-Jell gjorde reint bord i Beijing under olympiske leker innen
øvelsen musikk. |
