Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Johnny Kahlua
Beneath the sun
Stamp Records
Cd - 2009 - På MySpace




 Rock Engh Roll 31 oktober 2009		 Anmeldelse: Lukk opp din hjertedør, sang Sputnik. La oss ta Drangedals syngende folkehelt på alvor, og slippe inn Kristiansanderen Johnny Kahlua. Norske platekritikere er kjempeflinke til å se utover, de oppdager alle strømninger i US eller UK og hyler ut i fistel hver gang det dukker opp en som fortjener en liten hype. Vel og bra, men hvorfor ikke se litt oftere innover? Jeg lukker herved opp min hjertedør, fester bibelbeltet og tar i mot Johnny Kahlua.

I forbindelse med denne omtalen børsta jeg støv av Kahluas forrige skive, "Tales from undercover Frankie's nest", fra 2007. Den ble fremført av The Johnny Kahlua Band. Den nye plata, "Beneath the sun", som forøvrig gis ut på labelen Stamp Records worldwide, blir fremført av flere av de samme folka, som blant andre Bent Ivar Tversland, og noen nye, men utgivernavn er nå kun Johnny Kahlua. Interessant.

Vel, poenget med forrige avsnitt var egentlig å si at støvet fikk bein å fly på da skiva var vel inne i spilleren, for den viste seg å ha modnet siden 2007, og var bedre nå enn da faktisk. Litt ujevn var den, det kommer vi ikke unna. Spenningsmomentet i forhold til "Beneath the sun" er derfor om han har klart å lage like fine låter som "Cryin' won't get you back" denne gang, og om han har skribentutholdenhet nok til en hel plate proppfull av sjarmerende snadder. Svaret er ja.

Jeg pleier å si at hjernen min på et eller annet tidspunkt i livet ble kalibrert feil, for jeg liker spesielt godt artister som synger eller spiller litt småsurt, eller som legger seg helt på grensa. Neil Young er et godt eksempel, men i Johnny Kahluas tilfelle er Bob Dylan er riktigere referanse. Jeg antar at på et eller annet tidspunkt i livet har Johnny Kahlua murt seg inne sammen med et antall Dylan-skiver og et stereoanlegg, og spilt platene om igjen og om igjen helt til han holdt på å sulte i hjel. Deretter slo han hull i veggen, gikk direkte bort til nærmeste speil, og så Bob Dylan anno 1965.

Kahlua synger veldig ofte slik Dylan gjorde det i sin protestperiode på 60-tallet, men soundet på "Beneath the sun", hele lydmaskineriet på plata er et gjenskinn fra en annen stor plate i rockens historie, nemlig Bob Dylan & The Band sin "The Basement tapes", som ble spilt inn i huset the big pink på 60-tallet, men utgitt i 1975. Tittellåta ligner faktisk også litt på en låt fra den plata, "Please, mrs. Henry". Thor Einar Ribe skal ha bøttevis med ros for tangentjobben han gjør på denne plata.

Uansett om Kahlua gjør fra seg akustisk eller elektrisk, så er basisen amerikansk musikk, med røttene solid planta i folk, blues, country og rock. Så liker du Bob Dylan, The Band, Al Cooper (Blood, Sweat & Tears), Ronnie Hawkins, Paul Butterfield, Randy Newman, John Prine, Neil Diamond, Tom Waits, Dr. John, J.J. Cale og John Hiatt, disse erkeamerikanske amerikanske låtskriverne, så vil du nok like Johnny Kahlua. De fleste av disse artistene spiller forøvrig på The Bands triple mesterverk "The Last waltz"; den plata er således lyttepensum for folk som liker denne type musikk.

Men så enkelt er det ikke, Johnny Kahlua er nok disse artistenes skranglete lillebror, og fremstår som en artig original, som en norsk Roky Erickson, Harry Nilsson, Syd Barrett, Kevin Ayers eller Arthur Brown. "The Blues had a baby and they named it rock 'n' roll", sang Muddy Waters, og jeg tenker nettopp på de ordene der Johnny Kahlua koser seg gjennom den ene gooodlåta etter den andre, med Bob Dylan-stemme, Eric Clapton-bluesgitar, Al Kooper-orgel og jordnært skranglekomp. Spesielt det organiske orgelet og wurlitzeren som brukes får frem en helt spesiell stemning.

Soundet er gjennomgående rått og fuktig som om det var henta i sumpene i Florida og tømt over hue til Kahlua før han gikk i studio, og denne gang holder soundet liv i skrotten selv om låtene på slutten av plata skulle gå på en smell, noe de ikke gjør. Her er det faktisk ikke noe fyllstoff i det hele tatt, bare krem så langt hørselen rekker. Akustiske "Old man" er sjelfylt inn til beinet, og "Ballad of a misc man" er en rå maktdemonstrasjon, og den eneste låta Kahlua ikke ha lagd sjøl er en flott og levende tolkning av en tradisjonell sak ved navn "Fare thee well". Jeg grøsser på ryggen så bra er det, Kahlua bretter ut sjela si, synger litt småsurt av gammel vane, og gir oss en leksjon i klassisk amerikansk folky bluesfarget skranglerock. Dessuten har Kahlua en utpreget sans for humor.

På forrige plate gikk Kahlua litt tom for ideer på slutten. Her får vi et hjerteress til slutt i nydelige "So long, honey babe". Det er kun Johnny Kahlua på vokal, akustisk gitar og munnspill, pluss - mine damer og herrer - Mette Carlsson som korer! Man tenker umiddelbart på mektige "Nebraska" med Bruce Springsteen, så bra er det. Jeg finner ikke ord. Tida vil vise om "Beneath the sun" er en milepæl i norsk rock.

Så lukk opp din hjertedør, og slipp Johnny Kahlua inn, og siden vi befinner oss på det blide Sørlandet tar vi samtidig en Åge Samuelsen-variant og jubler halleluja alle sammen!

The Johnny
Kahlua Band
Tales from undercover
Frankie's nest
Goatmilk Records
Cd - 2007




 Rock Engh Roll 11 juli 2008		 Anmeldelse: The Johnny Kahlua Band kommer fra Kristiansand og "Tales from undercover Frankie's nest" er bandets debutalbum, spilt inn i Kjeks studio i samme by i februar og mars 2007. Det er bandets sologitarist Alexander Teinum som har produsert, men det er jo på grensa til blasfemisk å ikke allerede nå ha nevnt bandets låtskriver, sanger, organist, pianist, rytmegitarist og ideologiske midtpunkt: Johnny Kahlua (Mamma, se jeg spiller i et band!). Vel, de fleste har kanskje skjønt at han er med i og med at det allerede er nevnt at bandet heter The Johnny Kahlua Band. Hva slags forbindelse bandet har med Hawaii vet jeg ikke.

The Johnny Kahlua Band virker å være et litt uhøytidelig roteromsband som spiller skranglete roteromsrock med et bredt smil i bakhuet og et pistolhøl i panna - og det gjør de jævlig bra dere! Jeg har forresten rota bort presseskrivet, hvis jeg noen gang har fått et, men det spiller ingenting å si. Jeg føler at det er fair å nevne resten av bandmedlemmene også, for uten dem hadde det vel ikke blitt noe plate. Vi har en Trygve Tellefsen på bass, vi har en Elias Bredesen på trommer, og vi har Bent Ivar Tversland på bakvokal på låta "Red wine". Denne Bent Ivar kommer til å bli involvert i noen fete omtaler fremover for han er engasjert i flere kule bandprosjekter som jeg har fått plater av inn i huset.

På generelt grunnlag kan vi si at The Johnny Kahlua Band er såpass varierte greier at hver eneste låt fortjener noen få ord. Jeg får håpe bandet liker det og at de ooooaaaaar hele natten og oooaaaar hele daaaaan, som svenske Gyllene Tider ville ha sunget det. Uten sammenligning forøvrig. Hvem er personen på plateomslaget forøvrig? Er det oldefar Kahlua? Legg merke til tapetet i bakgrunnen.

1 - "Smiling castle": En akustisk folky skranglevise som helt og holdent drives frem av Kahluas snåle synging. Han uler og fraserer som ei verpesjuk ugle. Fin melodi er det i tillegg. Dette er låta Kurt Kobain klarte å rote bort til sin unplugged-utgivelse med Nirvana. En låt han knabba på et nachspiel med Meat Puppets. Eller, vet du om Kahlua har hørt om svenske The Plan?

2 - "Cryin' won't bring you back": Platas desidert beste låt. En herlig bluesfarget rølperocker som går i et helt avslappa tempo, men er ganske kjapp likevel - det er Bredesen som lider av litt stressyndromer her. Refrenget går igjen 7000 ganger med god grunn. Den sitter rett i potta og blir der. Så sier Johnny - take it away kids, og vi får en vanvittig strøken gitarsolo. Kom ikke her og si at norsk ungdom ikke har hørt om J.J. Cale a dø. Herlig countryblues med 90-talls indierockblod a la Sebadoh i seg. Dette er kanskje låta jeg vil ha i bisettelsen min, men da får de jaggu lage en versjon som går - cryin' won't bring me back.

3 - "Cecilia": En kort akustisk sak. Jeg tror de prøver å drite ut Thomas Dybdahl. Johnny lesber når han synger. Ellers en fin låt det også. Veldig morsom.

4 - "Bye bye bird": Låta er co-skrevet med Teinum. En oppjazza sak med et herlig repetitivt refreng og en trommerytme som får jazzfoten i drift og i godt humør. Har ikke sett disse live, men de virker som gode musikere med en svært godt utviklet sans for humor og de er svinaktig gode til å få frem den rette stemninga. Koser meg verre her jeg sitter; og merker at det absolutt ikke er musikk til å sitte rolig til. Er det bassen som høres ut som en trompet her?

5 - "Queen mint": Instrumental. J.J. Cale igjen. Herlig orgel. Countryblues. Co-skrevet med Teinum. Kanskje denne høres ut som bandets viktigste inspirasjonskilde, nemlig ungarsk blues, eller geitemelkblues, som er musikkens rette navn. Dritbra komp!

6 - "Red wine": Mulig de bare spiller meg et puss, men jeg synes stadig de på en utrolig morsom måte får tankene over på eldre klassikere. Denne gang låta "Red red wine". En kjent skapop-sak av UB40 med et smittende refreng. Dette er rølpeutgaven, men refrenget er digg digg her også. Det var altså denne Bent Ivar koret på. Artig, blir spennende å følge den gutten videre.

Observasjon: Hvorfor begynner Kahlua å synge som Bob Dylan på siste halvdel av plata?

7 - "Broken mirror 23#: I'm blue baby, i'm blue! Bob Dylan er ikke død. Lenge leve Bob Dylan. Kahlua fraserer som Dylan og klarer nesten å synge like surt. Låta er fet nok, bra refreng, surt deilig orgel. Men, bandets signatur og Kahluas melodiske penn er mindre tydelig, noe som fortsetter ut plata av en eller annen grunn.

8 - "Your best friend": Pianobasert. Veldig Dylan. Hadde jeg giddi skulle jeg finni låta den er babyen til. Redder seg i land med blodfet gitarspilling i solopartiet og bra driv, men dette blir for likt Dylan Kahlua! Er litt sur nå.

9 - "Hallelujah my friend": Høres ut som en demo Syd Barrett lagde mens han hørte på Dylan på radioen. Bra stemning, følsomt, nakent, som å sitte på Kaldhovde turisthytte i påska og høre på peisen knitre 3 meter unna Barrett.

10 - "Ready to play": Litt kjedelig den her. En folky blues helt uten bluesfeeling. En sånn sak til og med jeg kunne lagd i fylla, hvis jeg kunne spille gitar. Nedtur i forhold til resten dessverre. Kahlua høres ikke engang ut som Kahlua.

11 - "Masquerade": En litt smårocka sak som lider av svak melodi og ræva vokal, men som delvis reddes av orgelet og ikke minst en drivende deilig gitarsolo.

Ikke så mye snadder på siste halvdel, for å si det forsiktig, men likefullt en snadderbesudla utgivelse som kommer til å gå igjen i spilleren min. En feelgood-skive som du kan sette på om morran når du står opp og slå av om kvelden når du legger deg, og fremdeles har lyst til å høre på dagen etter når du står opp til du legger deg. For meg er soundet viktig, og der treffer bandet i alle fall med en innernier og en halv. Siden jeg er litt treg med å omtale denne har du i tillegg til denne skiva muligheten til å høre nye låter på bandets MySpace-side og de er ute med en ny singel. Den som har begge beina på bakken står stille, men befinner du deg i en rulletrapp...