Kakkmaddafakka
Down to earth
Bergen Mafia Records/
Musikkoperatørene
Cd
-
2007 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 7 september 2008 |
Anmeldelse:
Ungdommelig utforskertrang fører noen ganger til at podene oppdager mor og
fars vinylplater på loftet. En ting er sikkert: foreldrene til Axel
Vindenes, Pål Vindenes, Stian Sævig og Jonas Nielsen hadde god, og ikke
minst, variert smak. Kakkmaddafakka er et musikalsk oppkok man sjelden
hører fra unge mennesker.
Bergenserne Kakkmaddafakka scorer høyt med et av de cooleste navna i
bransjen, og live er de ikke bare de 4 nevnte, men hele 11 stykker på det
meste, og ungdommene drar til med piano, trombone, klarinett, cello,
trompet, saks og partykoring som gir selgere av dansesko i umiddelbar
nærhet gode levevilkår.
Bandet er fartsfylt og hotte live, og har draget på bookingagenter og
festivalarrangører. Derfor har de fått vist seg frem ofte på fremtredende
plasser, med et utrykk som i mangel av bedre utrykk bare kan kalles
partyrock. Splitter vi partyrocken til Kakkmaddafakka opp i mindre celler
finner vi ska, pop, kabaretjazz, storbandsblues, funk, rap og balkanrock.
Når denne gjengen får nok albuerom på en scene og får blåst ut live sitter
det som en kule, som Einar Engelstad i BT sa det.
Men så er det dette med å overføre liveenergien fra scenen over til plate
da. De ga ut en studio-ep i 2006, men "Down to earth" er deres debutalbum,
og de fikk en flott start med singelen "Crazy", som ble hyppig spilt på
radio sommeren 2006. Akkurat det er en av låtene som funker best også på
plate.
Andre låter som funker så det smeller er åpningslåta "Capital City", som
nærmest må være en hyllest til det britiske skapop-bandet Madness. Bra
melodi og det svinger skikkelig. På låt nr. 2 er vi over i funkens verden,
i "Acid 1". Ikke ukjente Matias Tellez er med og korer her, og han har
også produsert plata sammen med Tommy Haltbakk, som gjester på el. gitar
på enkelte låter, blant annet på denne, med en sugende gitarsolo.
Neste låt er "Crazy", eller "Crazy on the dancefloor", som den med rette
heter i vedlegget. En låt som nærmer seg disco, men som er ganske cool
likevel, den er full av fart og liv og det høres lang vei at dette må være
en killerlåt live. Så må jeg fremheve en låt til, som bekrefter at en
eller flere av mødrene eller fedrene til Kakkmaddafakka har plater av The
Blues Brothers på loftet; "Joker" er nemlig snytt ut av nesa til Cab
Calloway's utmerkede jazzblueskabaret-åpning fra filmscenen der absolutt
alle venta på de to som hadde fått et kall fra Gud, he he.
Mye rart her altså, kanskje for mye, men et større problem hvis de skulle
fått 5 gitarer i denne weben, er det egentlig at de beste låtene finnes på
første halvdel av plata. Eller, for å si det på en annen måte, det er et
problem at låtene på første halvdel er en god del bedre enn de på den
andre halvdelen. Det virker sånn etter noen runder i spilleren.
Etter låta "Office", som er en småhysterisk og morsom parodi på The
Specials med et østeuropeisk lydende trekkspill spilt av Ingeborg Støen,
får vi en ganske trad. poplåt, til Kakkmaddafakka å være, som heter, "Next
song", med et skarullende piano og en drivende saks av Olav Dahle. Videre
inviteres vi på kabaret igjen i "Acid 2", i nok en munter og rytmesterk
sak, hvor en fiolin traktert av Mari Persen nok en gang bringer tankene
mot balkan. På slutten har mye av lufta gått ut av ballongen, selv om vi
får en morsom Beatles-harselas fra "Yellow submarine"-tida med "Hello".
Tenker jeg slutter der. Ganske underholdende dette her, spent på hvor
langt de kan strekke denne kabelen. |
