Hovedside

Det er mange som tror det er lettere å være gutt enn jente. Gutter slipper å føde unger er et argument i den saken. Til det vil jeg si at det alltid må være to stykker tilstede når det skal lages unger. Det er viktig at jobben deles rettferdig slik at ikke den ene må gjøre all jobben. Når den delen er unnagjort er det bare å føde ungen. Håper dette klargjorde noe, for det beviser at det absolutt ikke er lettere å være gutt enn jente. Men det er sannsynligvis lett å være gutt i Karl Barx om dagen; det er en lang historie, bare hør:

Karl Barx er muligens barxist-leninister kamuflert som skiløpere. Karl Barx er muligens skiløpere som har havnet i kryssilden mellom det å være skiløpere eller musikere. Eller har det seg slik at det bare er sjefen i enmannsforetaket Speilegg Design/Records - etter utgivelsen av denne halvlengderen kjent for å være "the main brain" i popbandet Karl Barx, Sigurd Brørs, bror til skiløper Sturla Brørs - som er tidligere skiløper i bandet?

Karl Barx har mottatt halsbrekkende gode omtaler for denne plata allerede, en plate som varer i nesten 25 minutter og som derfor er litt for kort til å være et helt album, men litt for lang til å være en ep. Hele greia er forøvrig lagt ut på websida til bandet ledsaget av animasjoner fra Speilegg Design. Alt disse barxerne driver med virker i det hele tatt å være kolossalt gjennomarbeidet, fra webside, coverdesign, plateproduksjon og mediekontakt. Bandet er faktisk ganske underholdende lenge før man begynner å spille plata.

"The sekret songs of Karl Barx" er ikke bandets platedebut, men det er det første gjennomarbeidede produktet de leverer. Plata er spilt inn i Supersound Studios og mastret i Redroom Studio. Produsent har vært Thomas Henriksen, også kjent fra platene til Reilly Express og The Kulta Beats, og altmuligmannen Sigurd Brørs, som altså har gitt ut skiva på sitt eget Speilegg Records. Lurer fælt på om den mannen får tid til å gå mye på ski?

Barxerne har laget en god popplate som tøyer begrepet pop til alle kanter. Gjennom 6 smarte og varierte poplåter med de utroligste arrangementer får vi faktisk et gjenhør med popmusikk fra 4 forskjellige tiår flettet i hverandre på en delikat møte: Vi får et gjenhør med 60-tallet og det britiske bandet The Kinks samt amerikanske Beach Boys (spor 5), vi mimrer over Alex Chilton og hans Big Star fra 70-tallet, vi godter oss mens vi hører at trønderske Karl Barx ligner på 80-tallsbandet The Db's - stemmen til Brørs minner tidvis om både Ray Davies, Stephen Malkmus og Chris Stamey, vi hører at barxerne har meloditeften til lo-fi-gudfedrene i 90-tallsbandet Pavement - og på platas beste låt, "Blue to white" ligner de faktisk også på Suede, bare sjekk ut det supre bakvendte gitarspillet på slutten av refrenget; til slutt minner de om Grandaddy fra deres ufattelige sterke "The Sopthware slump", men i et mye raskere tempo.

Her hjemme finnes også band som i små doser kan minne om Karl Barx, og som også har meget gode skiver på samvittigheten, jeg tenker da på band som Matchstick Sun, Dipsomaniacs, AqPop og The Tables.

Min personlige favoritt på plata er altså sistesporet, "Blue to white", med sin sentimentale vokal og koring, vakre melodi, og spesielle gitararbeid som bringer tankene tilbake til Suede og Pixies. Men nesten alle låtene er sjarmerende og lykkebefengte her - ingen flere nevnt, ingen flere glemt. Hør plata på nettet og kjøp skiva etterpå, det er en ordre fra syvende far i uthuset.

Rock Engh Roll 9 mars 2005