Rockeweb
 
Plateanmeldelser
         
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Karl Barx
Presents a produkt
of imagination

Speilegg Records/RhinoProd
Cd - 2008 - På MySpace





Rock Engh Roll 10 mai 2009
Anmeldelse: Jeg har gleda meg lenge til å skrive noen utkårede ord om denne godbiten. Jeg er jo en av Karl Barx imaginære venner både her og der, og er avbildet på Karl Barx imaginære bilder. Hvis du rister fort på hodet med øynene lukket så er jeg den hvite prikken som kommer til syne øverst i høyre øye akkurat i det du er i ferd med å miste gangsynet, det føles som et virus på balansenerven, bare så du er klar over det. Hvis du kjøper denne plata blir du også en av Karl Barx imaginære venner. Du får også et levende bevis på det, vel ikke levende kanskje, men et kort som følger med plata, et kort du må legge i lommeboka di sammen med vognkort og blodtypekort osv, og som altså er et "imaginary proof of friendship" med Karl Barx.

Ordene som følger i denne omtalen har vunnet en...skal vi kalle det "ordenes misse kåring". So let's go!

Man kan jo spørre seg om hvorfor det har gått 4 år mellom det småkoselige indiepopminialbumet "The Sekret songs of Karl Barx" fra 2004 og debutalbumet "Karl Barx presents a produkt of imagination". Men jeg akter ikke å spørre om det, for jeg vet jo svaret. Det har seg nemlig sånn at det er bytta ut noen medlemmer, og dessuten er bandets ubestridte leder, Sigurd Brørs, en person som ikke forhaster seg, og som dessuten har langrennshjerne, den er treig, men seig. Hvorfor skal man egentlig forte seg med å gi ut en plate? Bra musikk er tidløs, men det er det altså kun tidløs musikk som er. Så hvis man bruker god tid på å lage en plate er det større sjanser for at den blir tidløs enn hvis man stresser med å gi ut en plate som ikke blir bra. Medienes interesse er som et kort blaff der og da, så er det glemt, men i hyllene til rockeglade blir bra plater stående i tiår etter tiår. Sånn sett betyr det lite at en plate ikke blir omtalt når den gis ut, selv om bandene selvsagt ønsker det slik. Men hvorfor skal man egentlig forte seg å skrive om en plate? En plate krever sin tid, og får den tiden sin, ja så er sjansene større for at den plata er bra, og er tidløs, hvis den er bra. Karl Barx er nok med god grunn rimelig sikre på at "Karl Barx presents a produkt of imagination" er en tidløs plate, de har lagt ved en kalender, gul selvsagt, som du kan ta frem i år 2061. Jeg vil jo være rundt 100 år på den tida, så jeg tør ikke love at jeg får hengt den opp, men lever jeg så lenge skal jeg jaggu få gjort det, sann mine ord.

Jeg nevnte kort at bandet hadde bytta ut medlemmer siden sist, og det har nok ikke skjedd siste døgn, eller siste 30 døgn, men for ei tid tilbake, for bandet virker samkjørt, samspilt og sambatakterbefengt. Bandets medlemmer er nå: Sigurd Brørs, vokal, gitar, synth; Jo Endre Tronsaune, gitar; Tore Øverleir, bass, vokal; Rainer A. S. Pedersen, trommer og Brita Skare Malvik, vokal, perkusjon. Sigurd har altså bytta ut trommeslager og bassist, og vedlagt ei sangerinne. Som er en ikke helt uvesentlig forandring siden sist, og som har ført til at bandet plutselig blir sammenlignet med The New Pornographers i enkelte kretser. Det er nok mer villedende enn veiledende, men på platas fineste spor, "Cheesecake", kan det være en likhet. Låta begynner forøvrig veldig rolig, men bygger seg opp og avsluttes med en vanvittig flott vokalprestasjon av Brita som minner om norske Gåte. Et annet band man tenker på når man hører sangduellene mellom Sigurd og Brita er The B-52's. Når vi først er inne på likheter; Sigurd Brørs høres fremdeles ut som en mix mellom Chris Stamey fra The Db's og Ray Davies i The Kinks. Bandmessig ligner det muligens noe på svenske Bob Hund, men det er jo uhorvelig mange band som spiller poppa rock og rocka pop, så likheten med det svenske favorittbandet mitt ligger like mye på det stemningsmessige planet som på det musikalske, for Karl Barx store forse er jo innslaget av humor og det optimistiske og glade utrykket, de har glimt i øyet.

Vokalbidragene på denne plata er framifrå, og det er også gitarspillet, som er akkurat passe skranglete og vridd til at man smiler og tenker på lo-fi-kongene Pavement. Hør bare på den supre gitarsoloen i "After the fair", som er plassert på en av platas fineste låter. På låta "Time is money (i don't wanna pay)" bruker de ei gjestesangerinne, hu heter Marie Tranaas Skjærvik. Ellers liker jeg godt "Life at a different size", "Produkt of imagination", "Kouldvebeens" og "Karl Barx part one". Her er det mange låter som legger igjen lykkerusspon i minnesentralen.

Nå er den akkurat slutt, så da setter jeg den på en gang til, og smiler i skjegget jeg ikke har.
Karl Barx
The Sekret songs
of Karl Barx

Speilegg Records
Minialbum - 2004
Karl Barx: Sigurd Brørs, vokal, gitar, synth - Jo Endre Tronsaune, gitar, vokal - Sigve Søråsen, bass - Anders Thomassen, trommer, vokal
Genre:
Norsk Indiepop - Pop
Låter:
Boy with a band - In touch - Chicken - This is Norway - The feeling you feel when you realize it's real - Blue to white
I Rockeweb: Ep-lista 2004
Webreferanser: Karl Barx - På MySpace

Det er mange som tror det er lettere å være gutt enn jente. Gutter slipper å føde unger er et argument i den saken. Til det vil jeg si at det alltid må være to stykker tilstede når det skal lages unger. Det er viktig at jobben deles rettferdig slik at ikke den ene må gjøre all jobben. Når den delen er unnagjort er det bare å føde ungen. Håper dette klargjorde noe, for det beviser at det absolutt ikke er lettere å være gutt enn jente. Men det er sannsynligvis lett å være gutt i Karl Barx om dagen; det er en lang historie, bare hør:

Karl Barx er muligens barxist-leninister kamuflert som skiløpere. Karl Barx er muligens skiløpere som har havnet i kryssilden mellom det å være skiløpere eller musikere. Eller har det seg slik at det bare er sjefen i enmannsforetaket Speilegg Design/Records - etter utgivelsen av denne halvlengderen kjent for å være "the main brain" i popbandet Karl Barx, Sigurd Brørs, bror til skiløper Sturla Brørs - som er tidligere skiløper i bandet?

Karl Barx har mottatt halsbrekkende gode omtaler for denne plata allerede, en plate som varer i nesten 25 minutter og som derfor er litt for kort til å være et helt album, men litt for lang til å være en ep. Hele greia er forøvrig lagt ut på websida til bandet ledsaget av animasjoner fra Speilegg Design. Alt disse barxerne driver med virker i det hele tatt å være kolossalt gjennomarbeidet, fra webside, coverdesign, plateproduksjon og mediekontakt. Bandet er faktisk ganske underholdende lenge før man begynner å spille plata.

"The sekret songs of Karl Barx" er ikke bandets platedebut, men det er det første gjennomarbeidede produktet de leverer. Plata er spilt inn i Supersound Studios og mastret i Redroom Studio. Produsent har vært Thomas Henriksen, også kjent fra platene til Reilly Express og The Kulta Beats, og altmuligmannen Sigurd Brørs, som altså har gitt ut skiva på sitt eget Speilegg Records. Lurer fælt på om den mannen får tid til å gå mye på ski?

Barxerne har laget en god popplate som tøyer begrepet pop til alle kanter. Gjennom 6 smarte og varierte poplåter med de utroligste arrangementer får vi faktisk et gjenhør med popmusikk fra 4 forskjellige tiår flettet i hverandre på en delikat møte: Vi får et gjenhør med 60-tallet og det britiske bandet The Kinks samt amerikanske Beach Boys (spor 5), vi mimrer over Alex Chilton og hans Big Star fra 70-tallet, vi godter oss mens vi hører at trønderske Karl Barx ligner på 80-tallsbandet The Db's - stemmen til Brørs minner tidvis om både Ray Davies, Stephen Malkmus og Chris Stamey, vi hører at barxerne har meloditeften til lo-fi-gudfedrene i 90-tallsbandet Pavement - og på platas beste låt, "Blue to white" ligner de faktisk også på Suede, bare sjekk ut det supre bakvendte gitarspillet på slutten av refrenget; til slutt minner de om Grandaddy fra deres ufattelige sterke "The Sopthware slump", men i et mye raskere tempo.

Her hjemme finnes også band som i små doser kan minne om Karl Barx, og som også har meget gode skiver på samvittigheten, jeg tenker da på band som Matchstick Sun, Dipsomaniacs, AqPop og The Tables.

Min personlige favoritt på plata er altså sistesporet, "Blue to white", med sin sentimentale vokal og koring, vakre melodi, og spesielle gitararbeid som bringer tankene tilbake til Suede og Pixies. Men nesten alle låtene er sjarmerende og lykkebefengte her - ingen flere nevnt, ingen flere glemt. Hør plata på nettet og kjøp skiva etterpå, det er en ordre fra syvende far i uthuset.

Rock Engh Roll 9 mars 2005