Kawa
In love we trust
Dekodent/Mudi
Distr.
Cd
-
2006
Rock Engh Roll 4 desember 2006 |
Anmeldelse:
Etter at jeg fikk Enigma's debutplate inn i blodet en varm sommerdag for
du store verden så mange år siden, har jeg liksom vært litt svak for sånn
basstung, pulserende, flytende, dampende reggaeinfluert house og
elektronika som boblet under solens gusjegule vinger. Det var på
90-tallet, og britiske triphoppere som Portishead, gyngende houselokomotiv
som Bristol-baserte Massive Attack og lekne rytmedronninger som islandske
Bjørk var det herligeste jeg kunne putte i spilleren hver gang det var så
varmt at selv jeg følte meg trygg i shorts.
Mye har skjedd siden den gang. Eller kanskje ikke. Kanskje det ikke har
skjedd noe? Kanskje det var derfor sangeren og låtskriveren Mona-Helen
Nordgård startet Kawa sammen med programmereren Sven Terje Bang og
bassisten Ståle Staurseth i år 2000 - fordi de savnet sånn musikk.
Ettersom tida har gått har Kawa blitt tyngre og tyngre, og nå er det 8
personer i bandet. De har blant annet en barytonsaksofon i sin midte, og
leverer etter eget utsagn organisk live lyd.
Kawa er altså ikke nytt, men fremdeles et relativt ubeskrevet blad, og et
ganske særegent band her hjemme i nissenes egentlige hjemland vil jeg
formode. Det er liksom noe med våre nordboeres kalde, våte, vindfulle og
isete dager som ikke helt kan assosieres med reggae, dub, house, seig
skapop og bassmetta syrejazz. For å gjøre det hele mer vinterlig har de
spedd på med litt catchy refrenger fra tid til annen, og et og annet pling
plong fra en synth.
Det er mulig jeg er litt på vei over vidda i en våt snøsokk her, men jeg
finner ikke godfoten selv etter mange gjennomhøringer. Det vil si,
godfoten tramper rytme for harde livet, men jeg synes låtene er for
kjedelige, og foten går seg tørr. Det blir for det meste dubberytme og
minimalt med melodi. Vi får en snau time med det, og det blir for mye av
for lite.
Men det er jo fine ting her også. Spesielt når Mona-Helen kommer opp med
melodilinjer som sprudler av optimisme faller ting mer på plass. Det gjør
det for eksempel på "Between". Kawa ligner på Tromsøbandet Bel Canto der.
Låta "Gently floating" har også en fin melodilinje. Det er muligens den
mest popete låta på plata, og et soleklart singelvalg. Men om det er så
bra veit jeg ikke. Jeg er egentlig lei av låta allerede.
Jeg nevnte Bjørk og Massive Attack, og i "Open gate" får vi en typisk
Bjørk møter Massive Attack-greie, men det er noe som mangler altså. Det
blir som hjemmelagde kjøttkaker mot standardiserte svenske kjøttboller på
boks. Den låta jeg liker best når det kommer til stykket er muligens den
over 7 minutter lange "In a great place". Jeg digger bassen der, og
blåserne kommer til sin rett, alt plassert i et groovy og sommersløvt
lydbilde. En fin sak.
Tja, det var det. Jeg tror nok ganske sikkert denne 8-personers tunge
gjengen kommer mer til sin rett live, og så får heller Mona-Helen jobbe
videre med låtskrivinga si til neste gang. Om litt får vi kanskje en ny
sveisen trip-hop-bølge satt i scene av norske Kawa. |
