Beathe Keyler
Organic
Medea Records
Cd
-
2009
Rock Engh Roll 10 februar 2009 |
Anmeldelse:
Som en liten appetittvekker til albumet "Organic" ga Bergensartisten
Beathe Keyler ut 4-sangers ep-en "Seven stars" seinsommeren 2008. Hun har
nylig blitt tildelt prisen "The Great Indie Award" for plata, i januar
2009, og alle de 4 låtene er med på februarutgivelsen "Organic", som er
oppfølgeralbumet til debuten "Come on home" fra 2006. Beathe
liker å omtale seg selv som den kvinnelige Van Morrison, sannsynligvis
fordi hun ble sammenlignet med han på debutalbumet. Beathe flyter også
rundt i en dam fylt med rock, roots, soul, blues, jazz og pop. Dvs gjorde,
for dette er ikke så fremtredende på denne plata. På "Organic" har nok
behovet for et bredere nedslagsfelt meldt seg sterkere, og det eklektiske
er delvis erstattet av reinspikka pop, dette gjelder spesielt de 4 låtene
på ep-en som er med.
Ellers har hun prøvd seg på nye rytmer på noen av låtene, tittellåta er
herlig funky og dansbar, og åpningslåta "Freaky moments" er også en
rytmisk og bra låt som kan minne om Dido eller Eurythmics med mye
dodododododododooooooo-koring. Vi får også en sterk gitarsolo av Jens Ove
Halvorsen. Hun har forøvrig et bra lag med musikere med seg, som Atle N.
Nilsen, Jan Tommy S. Jensen og Bård S. Larsen for å nevne noen av de mange
som bidrar her. På rolige "When you're gone" finner a godstemninga fra
debutplata, og "The sweetest kiss" er fin og jazzy, og "Another time" har
med innslag av world music-koring, representert ved Beathe selv. Synes
Beathe er flink til å flette inn et vell av forskjellige musikalske
virkemidler og hun skriver låter som danser ubemerket mellom de
forskjellige formene.
Men så er det disse låtene fra "Seven stars" da, de trekker veldig ned, og
burde ikke vært med. De skiller seg ut og fører til at albumet som helhet
ikke henger sammen, da de 4 låtene er kledd i pinglete poparrangement, det
høres ut som et fjortissband i øvingslokalet og dessuten synger Beathe
skikkelig surt, spesielt på låta "I wish". Merkelig at dette har kommet
gjennom kvalitetskontrollen. Så der er jeg helt uenig med juryen som
tildelte prisen. I utgangspunktet et like bra album som debutplata, men
med ep-en inkludert går det helt opp i liminga. Synd. |
Beathe Keyler
Come on home
Medea Records
Cd
-
2006
Rock Engh Roll 5 mai 2007 |
Anmeldelse:
Beathe Keyler er ei 67-modell født i Bergen. Hun begynte å synge før hun
snakket og det var tidlig klart hva hun ville bli. Allerede som 15-åring
begynte hun å spille i band, og i 2005 tok hun steget opp til å bli en
soloartist. I mellomtiden hadde hun blitt mor og hun har også bodd 5 år i
Tyskland.
Siden 1993 og frem til i dag har hun skrevet rundt 40 komposisjoner,
de fleste med engelsk tekst, noen av dem sammen med gitaristen Frank Bjørø,
trommeslageren Atle Nilsen og bassisten Roger Langvik, som har gitt henne
inspirasjon til starte opp med sin solokarriere. Beathe spiller på flere
instrumenter, og akustisk gitar er hennes favoritt, men hun trakterer også
munnspill, keyboard og irsk bodhran-tromme - som vi hører på denne platen;
"Come on home", som altså er hennes første soloplate, utgitt i mars 2006.
Beathe er i sitt ess når hun kan skrive tekster til sine egne låter,
og få lov til å fremføre dem live med sin gitar foran seg. Hun kaller
musikken sin keylermusikk, og det kan kanskje være like greit, for det er
ikke så lett å finne et annet navn på det. Hun er ei sangerinne/låtskriver
som flyter mellom pop, jazz, blues, soul, roots, folk og rock; en norsk kvinnelig
utgave av Van Morrison, kanskje. På låta "Too much coffee" er hun i tillegg
skikkelig funky!
Selv om det var Pink Floyd som fikk henne til å kjøpe sin første gitar
- "the kings of sound" som hun kalte dem - så er hun først og fremst
inspirert av artister som Bob Dylan, Aretha Franklin, Otis Redding og ikke
minst Kari Bremnes, som er den artisten i Norge hun ser mest opp til. Jeg
vil også tro hun har hørt mye på Toni Childs, Joan Baez og Joni Mitchell.
Beathe har gitt ut et variert album som de fleste vil bruke lang tid
på å sette seg godt inn i. Det er få låter som fester seg lett i
hukommelsen, heldigvis; det er glimrende spilt hele veien, og
arrangementene er rett og slett spennende saker. Beathe har også mye soul
i stemmen sin og det er en vibrerende bluesnerve i låtene hennes.
Likevel, enkelte låter, som for eksempel "Give me a river", er laget av et
såpass lett materiale at de blåser rett inn i knollen uten å møte særlig
motstand. Nettopp den låta var faktisk en periode den mest spilte låta på
flere radiostasjoner nedover i Europa. Personlig liker jeg nok de blues-,
jazz-, og soulbaserte låtene best, som tittelkuttet, "The days with you"
og krem de la krem låta "I miss you so", hvor Beathe nesten tangerer Radka
Toneff i følsom jazzvokal. Hvis jeg også roser den Toni Childs-aktige "Every
hour every day" så har jeg nok gitt positiv kreditt til det viktigste her.
En fin plate Beathe! |
|
