Beathe Keyler
Come on home
Medea Records
Cd
-
2006
 
Rock Engh Roll 5 mai 2007 |
Anmeldelse:
Beathe Keyler er ei 67-modell født i Bergen. Hun begynte å synge før hun
snakket og det var tidlig klart hva hun ville bli. Allerede som 15-åring
begynte hun å spille i band, og i 2005 tok hun steget opp til å bli en
soloartist. I mellomtiden hadde hun blitt mor og hun har også bodd 5 år i
Tyskland.
Siden 1993 og frem til i dag har hun skrevet rundt 40 komposisjoner,
de fleste med engelsk tekst, noen av dem sammen med gitaristen Frank Bjørø,
trommeslageren Atle Nilsen og bassisten Roger Langvik, som har gitt henne
inspirasjon til starte opp med sin solokarriere. Beathe spiller på flere
instrumenter, og akustisk gitar er hennes favoritt, men hun trakterer også
munnspill, keyboard og irsk bodhran-tromme - som vi hører på denne platen;
"Come on home", som altså er hennes første soloplate, utgitt i mars 2006.
Beathe er i sitt ess når hun kan skrive tekster til sine egne låter,
og få lov til å fremføre dem live med sin gitar foran seg. Hun kaller
musikken sin keylermusikk, og det kan kanskje være like greit, for det er
ikke så lett å finne et annet navn på det. Hun er ei sangerinne/låtskriver
som flyter mellom pop, jazz, blues, soul, roots, folk og rock; en norsk kvinnelig
utgave av Van Morrison, kanskje. På låta "Too much coffee" er hun i tillegg
skikkelig funky!
Selv om det var Pink Floyd som fikk henne til å kjøpe sin første gitar
- "the kings of sound" som hun kalte dem - så er hun først og fremst
inspirert av artister som Bob Dylan, Aretha Franklin, Otis Redding og ikke
minst Kari Bremnes, som er den artisten i Norge hun ser mest opp til. Jeg
vil også tro hun har hørt mye på Toni Childs, Joan Baez og Joni Mitchell.
Beathe har gitt ut et variert album som de fleste vil bruke lang tid
på å sette seg godt inn i. Det er få låter som fester seg lett i
hukommelsen, heldigvis; det er glimrende spilt hele veien, og
arrangementene er rett og slett spennende saker. Beathe har også mye soul
i stemmen sin og det er en vibrerende bluesnerve i låtene hennes.
Likevel, enkelte låter, som for eksempel "Give me a river", er laget av et
såpass lett materiale at de blåser rett inn i knollen uten å møte særlig
motstand. Nettopp den låta var faktisk en periode den mest spilte låta på
flere radiostasjoner nedover i Europa. Personlig liker jeg nok de blues-,
jazz-, og soulbaserte låtene best, som tittelkuttet, "The days with you"
og krem de la krem låta "I miss you so", hvor Beathe nesten tangerer Radka
Toneff i følsom jazzvokal. Hvis jeg også roser den Toni Childs-aktige "Every
hour every day" så har jeg nok gitt positiv kreditt til det viktigste her.
En skikkelig fin plate Beathe! |
