Mathew Bethancourt, som også er involvert i überfete Josiah som du kan lese om et annet sted i rockeweb, synger og spiller bass fremdeles på "The Kings Of Frog Island II", og han spiller sologitar. Andre medlemmer er Dodge Watson på trommer og Mark Buteux på slide- og rytmegitar, i tillegg til to nye i vokalisten Gavin Searle og Lee Madel-Toner på ekstra bass pluss noen andre gjester. Det er nok denne Searle som er ansvarlig for de fleste skumle vokalbidragene, for Bethancourts stemme skal ha forandret seg mye om det ikke er han jeg hører synge på den normale måten her. Noe av vokalen og stemninga her minner om filmmusikken til noen av scenene i gigantfilmen "Eyes wide shut" av Stanley Kubrick. Spesielt siste låta "Amphibia rising", som er som en mystisk, mørk thriller.

Bandet spiller psykedelisk stonerrock møter progressiv spacemetal, som denne gang har blitt meget meget mørkere, og litt voodooskummel, hvor fokuset er vel så mye på en seig og groovy organisk beltedyrrytmisk kultstemning, litt ala en "I walk on guilded splinters"-Dr. John som tester ut Monster Magnet-soundscapes møter et Screaming Jay Hawkins-fortellende "I put a spell on you"-spillende Black Sabbath.

Flere av låtene er seige som mørk sirup der de messer tungt på veien som er krydret med infernalske delikatesser. De beste er "Hallucinations" og "Welcome to the void", som har et vanvittig skyv i vokalen, det er gospelkor i vokalduell med helvetes fortropp, men i sakte fart. Neil Young har en låt fra 60-tallet som ligner med samme skumle koring og vokal, siste halvdel av "The Old laughing lady", og mørket senker seg over deg mens du tenker at intensiteten i fremføringen er som tidlig The Birthday Party med ikke ukjente Nick Cave med i aussieteamet. Kan det også faktisk hende at Josiah ikke er aktive lenger og at det er derfor TKOFI har putta mer soul i denne retten? Det var mye soul i buldrerocken til Josiah, bandet som i alle fall inntil nylig var Bethancourts hovedprosjekt.

Det går litt i rykk og napp på denne plata også, som på den første, men denne gangen går det oftere i napp enn i rykk. Det napper ganske kraftig i rockefoten når rockeren "Joanne Marie" dundrer inn på stasjonen. Har jeg ikke nevnt det før så nevner jeg for ordens skyld at disse gutta ikke er redd for å besudle lydbildet med masse masse fuzz og rå svart støy, noe vi får høre i kanonsterke "Ride a black horse" også. Forøvrig en killerbluesrocker som ikke ligger noe tilbake for den elektriske blueskongen Hound Dog Taylor, men mye mye mørkere og kultpreget. Eller kanskje de er påvirket av The White Stripes eller The Black Keys. Det er noe der.

Den eneste, skal vi si, tradisjonelle stonerrockeren, er den gnistrende sterke "Satanica". Da snakker vi virkelig om heavy psykedelisk rock dere, med gitarspill som får selveste Jimi Hendrix til å snu seg i grava i euforisk glede. Ja du, dette kan man fort bli avhengig av, det er som et godt kamuflert dop, som føles som en t-banevogn rullende nedover ryggraden din. Dette blir jo hårfint bedre og bedre til lenger det varer, og ordet enorm presser seg frem.