Kloster
Big fish
5460 Records
Cd
-
2007
Rock Engh Roll 10
desember 2007 |
Kloster:
Øystein Kloster, vokal
-
Thomas Dahl, gitar
- kjetil Dalland,
bass -
Rune Solheim, trommer
-
Roald Kaldestad, gitar
Gjest: Anne Marie Almedal, vokal
Produsent: Bjørnar Habbestad
Genre:
Norsk
Poprock
-
Kunstpop
Webreferanse:
På
MySpace
Anmeldelse:
Et kloster er et hus eller
kompleks hvor menn eller kvinner lever i henhold til religiøse løfter.
Fenomenet er kjent fra flere religioner. Normalt lever menn og kvinner
adskilt i forskjellige klostre, men det finnes også eksempler på
dobbeltklostre, f.eks. i Vadstena i Sverige (fra Wikipedia).
Fra spøk til revolver, Kloster er et bandprosjekt som ble stiftet i
Stavanger i 2003 av barndomskameratene Øystein Kloster, vokal, og Rune
Solheim, trommer, også kjent fra Kaizers Orchestra. Med på denne plata,
som er Klosters første, finner vi også gitaristene Thomas Dahl og Roald
Kaldestad, pluss bassisten Kjetil Dalland. Hvem som spiller synth her er
ikke oppgitt, og det er rart da synthen spiller en viktig rolle i
lydbildet. I tillegg er Velvet Belly/Moonflowers-sangerinna Anne Maria
Almedal med på singellåta "Still waiting".
Hvorfor ikke starte med det mest positive på plata, nemlig duetten mellom
Almedal og Kloster på nettopp "Still waiting". Hun synger så utrolig fint,
jeg kjenner gåsehuden på ryggen når stemmen hennes smelter meg og all isen
jeg ser på utenfor vinduet. Vi snakker om en av de vakreste, melankolske
pop-perlene som er laget i nyere norsk pophistorie; og Øystein Kloster har
sannelig også en flott stemme, som han bruker til å synge sine fine
tekster, sine fine små kjærlighetsshistorier.
Førstesingelen er melankolsk poprock, men resten av plata er ofte relativt
uvanlig i stilen synes jeg, vi må nemlig tilbake til lettvekterutgavene av
70-tallets- og tidlig 80-talls kunst- og progpop-artister, som David Bowie,
Genesis, Peter Gabriel, Bill Nelson (Be Bop Deluxe), sein Roxy Music og
The Moody Blues som et utgangspunkt, med vokale og stemningsrelaterte
likheter med John Martyn i de rolige låtene og britiske Blur i de kjappe.
Bortsett fra visse likheter med Blur er altså Kloster ganske retro i
stilen.
For meg som liker veldig godt tidligere nevnte artister er det litt
morsomt å høre et norsk prosjekt som legger seg tett opp til retro
kunstpop, og det er som sagt litt uvanlig, selv om de mer streite
poprock-låtene er alt annet enn uvanlig å høre for tida. Men uansett, en
sånn plate som dette er avhengig av godt låtmateriale for å ha mulighet
til å brøyte seg frem i floraen av utgivelser. Førstesingelen er veldig
bra, og den er også laget av et slitesterkt materiale, men ellers er det
ujevnt.
Det begynner veldig bra dog, med en solid låt støpt i en god klassisk
låtskrivertradisjon. Akkurat en sånn låt de store gutta på 70-tallet ville
startet et soloprosjekt med. Låta sitter rett i øret og blir der etter
gjentatte lyttinger. Veldig Bowie/Gabriel-aktig. Fin sak. Så kommer en
kjedelig kjappis som ikke ville fått plass på noen av Blurs album, men
kanskje et av Bill Nelson's soloalbum bestående av leftovers.
Utover dette er det noe bra, noe kjedelig, men aldri dårlig. Produsent
Bjørnar Habbestad bidrar nok til at denne plata hele tida har noen små
lysglimt og en forundringspakke med detaljer på lur slik at den forblir
underholdende lytting også etter en håndfull gjennomhøringer. Så alt i alt
er det det en fin plate, og de kjedelige låtene kan du jo bare hoppe over. |
