Dæven.
Hva skal jeg si om dette da?
Ikke har jeg stemme igjen, og konjakken min er sølt utover Torggata og andre innvortes gater.
Jeg liker ikke å banne, men skitt ævv. Har man vært i Helvete, så er det lov.
Cyaneed gjorde en jævla sexy gig på John Dee i kveld, makan til osende bomber med instrumentale ferdigheter langt over gjennomsnittet finner vi ikke her på berget, og jeg overdriver ikke. Cyaneed!
Et sånt trøkk! Et sånt tinnitusvennlig tweeter-registrert hurtigprogram skal man lete lenge etter. Men trenger vi?
Nope. Alta er plassen og Buljo er kickstarteren. Mer vet jeg ikke, for hele settet var en svært fuktig og svett fest.
Cyaneed fra Alta!



Smak på det og kok buljong på krafta hvis du er tøff nok til å tåle hår i consomméen, søring!  Det rockes nemlig så intenst at alle naturkatastrofers mor bare blir en grå statist i ulydige døtres liv.
Sceneuttrykk og synkronitet er så rått tilhugd, likevel så rytmisk presist at synkopenervene - med alle sine forskyvninger i lasta - roes til en stadig tiltagende riffing. Herregud, Allah, Ibmil atte og Issä Jummalauta, så mye energi som skal ut, og så gammel jeg er blitt. Pilsen sitter ikke lenge i kroppen mer.
Hjertebank.
Jeg har stått på stoler og fotografert, jeg har ligget på ryggen langs scenekanten for et bilde. Jeg har velta øl og fått 'hi-fives'. Jeg har falt på ryggen og fått vennlig tilsnakk.
Jeg har drekki, røyka og syndet så mye i kveld at det holder i etpar uker, tenker jeg.
Så hvorfor Cyaneed?
Kan jeg spørre hvorfor ikke?



Til saken igjen: Release-party på John Dee er ingen dårlig ide. Det er mange av oss som kan tekstene på rams og synes at 'Number 2' er den feteste rockelåta siden Suzie Quatro herjet listene på 70-tallet.
Å se bandet live er et adrenalinkick jeg unner alle. De *er* så bra som de høres ut på studioproduksjoner. Det er 'no fake - no break', bare rock'n fuckin' roll så full av nordnorsk dævelskap at du møter dine egne bedritne oppgulp som kroppstemperert slog i en takvifte på Samvirkelaget i Havøysund.
Men vi var på John Dee, alle sammen, her i provinsgryta med Obamavind for fulle seil, horer i Skippergata og pushere over alt.
Og Cyaneed kom i medvind og tok oss med storm. Vi ble stunt-fønet av gigantkanon-bandet fra nord. Hadde vi ikke gjort leksa vår før, fikk vi en kraftig repetisjon i kveld.
Jentene sto på scenen som skakkblåste fjellbjørker, like standhaftige og fandenivoldsk preget av klimaet i nord. Isglødende helvetesild.
Punkpop! Sminket, glossy og usentimentalt. Styling så gjennomført at selveste Botox-Boy ikke vet sin arme råd, råsexy hinsides enhver erotisk novelle. Og de vet det, disse jentene. De vet hva slags gnister som får en kald novemberkveld påtent.

Da Hanna Reinsnes Moen tok frem Rubiks kube og løste den på ett minutt-og-litt-til, mens bandet pumpet riff, publikum hoiet og skreik og scenelysene sveipet og blinket, bestemte jeg meg der og da for å selge formelsamlinga mi billig. Så besvimte jeg antakelig, eller var på do eller noe.
Jeg så noen av mine egne der, ville og gale på John Dee.
De sto forrest ved barrieren og var utsøkte bængere, kommende whiplashpasienter, drahjelp og piskesvingere for bandet sitt.
De mer kresne hovedstads-klubberi-virksomhets-produktene klasket høflig med lankene i bakgrunnen, som seler med lyddempende designervanter og ventet på kryssordet i Lørdagsmagasinet. Sjukt at det går an å stå så stille når Cyaneed spiller.
Urkreftene fra Alta gjorde en halsbrekkende, strålende releasekonsert, men det tok ikke helt av før gamlehit'en 'Nr. 2' dundret ut av anlegget.
Oh well. Jeg har tid nok til å vente på at disse beibsa kommer tilbake med ti-dobbelt så mye attitude og svir rævhåra av rockepuristene i hovedstaden. Og jeg stiller - helt klart, og jeg skal heie til jeg dauer.

www.cyaneed.no
www.myspace.com/cyaneede