Til slutt var det signering av plater på scenen og småprat med øl- og lykkerusa publikummere, lankeristing med bandmedlemmer og klapp på ryggen til Stringfellow, som hadde rocka av seg skoa. De forsvant, Gud vet hvor

ANIMAL ALPHA

ÅÅÅhhh! Jeg har gleda meg lenge til dette!



Når rockedyret Animal Alpha står på programmet, betyr det trøbbel, i positiv forstand - for da er det snakk om å bli dratt etter nakkeskinnet, enten du vil eller ikke, og bli fillerista til du ber om nåde (noe du får etterhvert). Så finner du deg sjøl i laser og traser, fullstendig hypnotisert av en klovn og tvangselsket halvt til døde av et krakilsk pønke-teater-goth-metall-band med kitchy plastikkblomst-dekorerte mikrofonstativer!

Frontfigur Agnete Kjølsrud er som skapt til å stå på en scene. Hun eier den. Ingen over, ingen ved siden av - foruten bandet, da, som kommuniserer perfekt seg imellom. Og stemmen, folkens! Den er av ypperste verdensklasse! Jeg lover høyt og tydelig! Jeg får assosiasjoner til pantomimekunst når jeg ser Agnete, der hun veksler mellom frenetisk headbanging og statisk sjefs-positur med ene beinet på monitoren og henda rundt mikrofonstativet, lent fremover mot publikum. Makan til energibunt, og for en fingerspitzgefühl for teater!



Det hele kan se skummelt ut, men bak masken til Agnete er smilet på lur hele tiden - så infernalsk crazy-jævlig når hun scanner publikum med farlig blikk under fremføring av materialet, og nesten avvæpnende lattermildt mellom låtene. Bandet er et kapittel for seg. De dæljer løs med millimeter-presisjon, og bak det tilsynelatende kaoset fins det musikalitet utover det ordinære. Det går fort og høyt og lavt, og hele tiden holder bandet seg på høyde med galskapen. Det er så UHYRLIG fett, og de shower med en gudbenådet høy klasse, og publikum kjente sin besøkelsestid både her og der, tenker jeg.

Animal Alpha har spilt på Midnattsrocken før, i 2006. Også den gangen satte de fyr på Brennelvneset. Jeg ser dem gjerne der igjen ved en senere anledning!

SEVEN DOORS HOTEL

Seven Doors Hotel ble dannet i 2003, og består av vokalist/låtskriver Alexander Lindbäck,
trommeslager Lasse Baklien (Lukestar), Kenneth Bjørdal på orgel/piano,
gitarist Bjørn Harald Tveråli Winge og Robert Hörnfeldt på bass.

Bandet entret Campen Pub litt beskjedent, men bygde seg fint opp. Publikum sildret inn i teltet for å se og høre Lakselvværingen Alexander Lindbäck og bandet hans. Det vi fikk var et meget bra countryrock-konsert, og den store overraskelsen for min del var at Petter Pogo var hyrt inn på bass for anledningen - et trekkplaster i seg selv.



Campen Pub (teltet) var tett befolket, og publikum visste å sette pris på det de fikk. Da introen til låta "Old Hotel" lød, brøt jubelen løs, og det ble sunget, danset og klappet fornøyd. Selv om jeg ble jeg innmari sliten av å smile rundt, koste jeg meg glugg ihjæl. Det er så mye varme i disse folka, så mye spilleglede og sjarm. Når det groover og rocker som best, og Alexander tar en tilnærmet duckwalk på scenen er bandet helt uimotståelig! Og når jordens egen lystgass av lyng og vanndamp går en til hodet... Kan man forlange mer da? Alexander den store kom til sine egne, og han ble godt mottatt, helt fortjent. Konserten ble en triumfferd for ham og bandet!

Dette spilte de: Make Lemonade - I'm Lost - Old Hotel - Three Sundays - Hello Kitchen - Lydia Vance - Heavy Metal - Rotten Boards - Just in time - CYA - Greyhound Bus - Ringo - A secret song.