Reisebrev fra Norwegian Wood 2005

Jeg er en fattig student, oss finnes det mange av. Så når man får vite
at diverse av undertegnedes favoritter skal befinne seg i Frognerbadet
16-19 juli, og jeg ikke i havet klarer å hoste opp 2400 kr til meg
selv og kjæresten for firedagerspass var det bare en mulighet igjen.
Melde seg som frivillige. Vi var lure. Første dagen var dedikert til
musikk som egentlig gjør seg best i slitne pianobarer, men tross det,
var det bra! Thom Hell fikk vi ikke med oss, men Tom McRae stod på
scena med sin kassegitar og sin mann med cello og gav meg lyst til å
fly, en liten stund. Som han selv sier i sangen Walking 2 Hawaii,
"Falling feels like flying until you hit the ground". Slik var han
også å høre på. McRaes sjanger er vanskelig å plassere, han ligger et
sted mellom Minor Majority og Madrugada. Men det er pent. Og anbefales
å høre på. Impulsivt nok lastet jeg ned en skive med han når jeg kom
hjem, og "All Maps Welcome" er definitivt verdt ett øre.

Neste på programmet var Tori Amos. Jeg kan ikke skryte av å ha hørt
mye av denne damen heller, selv om mange av mine venner sikkert skulle
ønske jeg hadde det. I ettertid skulle jeg også ønske det. Damen var 1
meter og 50 centimeter med storhet. Fra åpningssporet "Original
Sinsuality" spilte hun seg igjennom låt etter låt, i den sykeste
kombinasjonen av instrumenter jeg noen sinne har vært borte i. Tori
Amos spiller på flygel og orgel samtidig. Hun sitter overskrevs på en
pianokrakk med en hånd på hvert instrument, og det høres ikke
overflødig ut overhodet. Det sitret gjennom hele meg og i
avslutningsnummeret "The Beekeeper" hadde jeg en liten tåre i
øyekroken. Det stod også en koselig dame foran meg, tror hun var stor
Tori Amos fan. Unni Wilhelmsen heter hun, vi skålte.(Ingen som har
beskyldt meg for å ha kjendisfeber?)

Dag nummer 2 var shitkidsenes dag. Beklager å måtte si det, men god
gammel trashpunk er overtatt av en ny generasjon ungdommer som ikke
kan kle seg. Først spilte Wednesday 13th, et litt uorginalt band
(..kan ikke alle bare få inn i hodet at Marilyn Manson var først ute
og leve med det..?) som jeg igjen gikk glipp av. Sånn er det bare når
man bor på andre siden av byen. Ett band jeg fikk med meg en tre fire
sanger av er Stonegard, som var demonstrasjon på at shitkids har
ingenting å gjøre på festival. Stonegard er et ganske nytt band, som
spiller noe som kan kalles metal, vokalisten synger rent, og det er
noe av det bedre jeg har sett på utekonsert innen den sjangeren der.
Men barna tar jo av! Men norsk metal er norsk metal, og man koser seg
til tross alle barna som skriker og hyler, svetter halvt i hjel og
brekker kroppsdeler. Det skulle bli verre senere på kvelden.

Gåte er et helt annet kapittel i denne konsertens historie. Dette er
et band jeg har hatt lyst til å se siden deres begynnelse med Gåte EP.
Den snodige kombinasjonen av folkemusikk og rock har tiltalt meg siden
dag 1, og stemmen til Gunhild Sundli kan bokstavelig talt løfte tak.
Noe hun også gjorde. Stemningen var bra, mennesker koste seg og hun
tok oss med gjennom raske ritt på hesteryggen, gjennom de snilleste
bånsuller og de mest groteske jomfrukidnappinger, samtidig som resten
av bandet holdt takten på fele, synthesizer, el-gitar, tromme og bass.
Jeg skal nok se Gåte igjen flere ganger. Jeg må bare la opplevelsen
synke litt først.

Så kom turen til System of a down. Det ble hektisk, folk tok helt av,
alkoholen, musikken og det fine været gikk dem til hodet og det
begynte å bli vanskelig for den yngre garde å holde seg på bena. Jeg
satte meg ett mål i hodet, jeg skulle høre de sangene jeg har som
favoritter og så gå hjem. Men System overtok meg som alltid. Alle som
går med en sinna liten anarkist i magen burde høre oftere på System of
a down. Jeg har lyst til å ta med ett søtt lite utdrag fra en sang de
har dedikert til Bush.

My cock is much bigger than yours,
My cock can walk right through the door
With a feeling so pure..
It's got you screaming for more.

Cool, in denial
We're the cruel regulators smoking
CIGARO CIGARO CIGARO
Cool, in denial
We're the cruel regulators smoking
CIGARO CIGARO CIGARO

My shit stinks much better than yours,
My stinks right down through the floor.
With a feeling so pure,
It's got you coming back for more.

Det kan ikke sies tydeligere kan det vel?

Dag 3 skulle jeg begynne å jobbe. Dette inkluderte at det ikke ble
fullt så mye konserter på meg, men på en annen side - gratis burger er
ikke å forakte det heller. Det var bare et band jeg hadde noe som
helst ønske om å se denne dagen og det var 3 doors down. De var inntil
David kom på tredjeplassen i Idol ganske ukjent, David har nemlig
gjort et grusomt cover av låten deres "Kryptonite". 3 doors down har
jeg hørt nok på til at jeg kan si de var akkurat som forventet -
nydelige. De spiller ballader uten å synge om kjærlighet hinsides
jordboernivået, og de skriver tekstene sine sjøl. Mer skal det ikke
til for å få creds hos meg. I tillegg styrer de unna "sky-fly-high"
riminga som de fleste boyband tyr til når de ikke helt har kontroll på
låtskrivingen. Konklusjon - 3 doors down er like digg på scene som CD
for oss som er ute etter litt ålreit følelsesmusikk, som svever i
grenseland mellom punk og rock.

Og resten av helga var bare en sammenhengende flytur mellom
vaktjobbing og burger, men fellesintrykket er fantastisk. Jeg har
konkludert med at jeg liker meg på festivaler, jeg liker raddismusikk,
jeg liker at folk er så fulle at de prøver å hilse på deg med tissen
sin, og jeg har fått bekreftet nok en gang, jeg er musikkjunkie til
fingerspissene og jeg kommer garantert tilbake til neste år.

Anne Birgit Johnsen 21 juni 2005