Tenk deg at du er 9 år,
står og kjedetråkker skosålemønster i sanda på lekeplassen der
sommerstillheten har vart lenge. Så kommer bestevennen din hjem
fra sommerferie med nye, fargerike klinkekuler, dueringer til å
lage kjeder med og lomma full av Sweet-Mint som dere blåser
verdens største bobler med.
Stor gjensynsglede, ikke sant, og din bestevenn har sittet lenge
i bilen og vil leke, så du blir logrende med på å pakke
nabolaget inn i toalettpapir med psykedelisk 70-tallsmønster,
lage skøytebane i stua med Zalo, male huset med konditorfarge og
koke karamellrøre på kjøkkenet. Sånn føles det å få ei ny
Ping-plate i hus, og sånn er det å gå på Ping-konsert.
Det er snart 4 år siden
Ping kom med "The Castle Massacre" (klassiker), og ventetiden
har vært langdryg før "Discotheque of Darkness"
(klassikermateriale), det har vært opp- og nedturer, uvisshet om
det skulle slippes et fonogram.... og free downloads å trøste
seg med i mellomtiden.
Ventetiden er nå glemt. Jeg
tar i mot "DoD" med åpne armer. Det er noe helt annet med et
fysisk format der bandet bestemmer rekkefølgen på låtene og du
kan lese på coveret.
Releasekonserten:
Jeg kom dessverre et
kvarter for sent p.g.a Oslo Omveier, halset opp Pløenesgate og
brøytet meg uhøflig gjennom bakgården og inn på Mono, der Hans
Fredheim var i gang med en groovy jazzfløytesolo på synth.
Svett, men lykkelig ålte jeg meg frem til fansen foran scenen.
Jeg har sett mange av dem før, smilende, undrende, lykkelige på
Pingkonsert.
Vi gynget, svaiet og
svingte i takt og utakt med musikken når den tok uventede
"ekstrarunder". Mye smil og latter, for låtene til Ping kan
endre karakter på null komma niks. Jazzlåta du står og digger
blir plutselig til et primalskrikende metalldyr. Den solide
progrockeren som seiler avgårde blir med ett til
"Pengegaloppen". Vi blunker innforstått til hverandre mens vi
iakttar de ubetalelige ansiktsuttrykkene til de som inntil nå
bare har hatt et diffust kjennskap til bandet.
Ping live er et eventyr.
Humørfylt kommunikasjon mellom låtene varmer publikum, musikalsk
humor utført med millimeterpresisjon får hjertene til å banke,
og gleden kjennes som bruspulver i blodet. Bandet er trygge på
seg selv og hverandre og de trives på scenen. De er blide og
viser at de setter pris på publikum. Ja! Ping smiler på alle
måter! De nikker og hilser hit og dit mens de spiller, de
blikk-kommuniserer smilende med hverandre hele tiden.
Ping er i utgangspunktet
fem mann, men har ofte med seg gjesteartister. Bendik (bratsj)
har vært med så lenge at han har vokst sammen med bandet, synes
jeg. Kim A.W.Eriksen (trompet) og Kristoffer Alberts (sax) er
nye for meg. Etter hva jeg forsto er de nyutklekket fra
jazzkonservatoriet. Blant annet på klassikeren 'The Dog' (2005)
gjorde de en imponerende innsats. Låta hadde for anledningen
fått et midtempo, funky mellomspill og da kom det fete
blåserriff som fikk nakkehåra til å reise seg lydig. Janitz og
Hofstad i tersintevall-samspill på gitar/synth er en ny, artig
detalj. Jeg tør nesten ikke si det, men fornemmer jeg Thin Lizzy
noen plasser? Jeg kunne holdt på i det uendelige, for det er så
mange detaljer vevd inn i hverandre, inntrykkene er så mange.
Ping er den beste
lekekameraten man kan ha. De får deg til å le og undre, føkker
med huet ditt, drar deg med på musikalsk epleslang i hagen til
alle sine åndelige veiledere som Zappa, The Residents, Herbie
Hancock og mange fler. De drar deg med på reiser til fremmede
skalaer og til mørke metallverksteder. Ping er et mysterium jeg
ikke ønsker å løse. Jeg vil bare at de skal være der bestandig,
bestandig, bestandig og leke med meg. Jeg vil til Planet Ping!
