Tor Konstalij
Hurry up crow
Grand Slam Happytime
Cd
-
2008 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 21
mai 2009 |
Anmeldelse:
Noen bruker penger på gresstrimmere eller skjeggtrimmere, andre på stussing av allerede
militærkort sveis, og det er til og med de som bruker penger på nye bukser
som de klipper hull i for at de skal se brukte, hippieaktige og kule ut. Jeg skulle
ønske mange flere brukte penger på gode plater, som "Hurry up crow" med
Tor Konstalij. Det er kanskje lett for meg å si som får den gratis, men
jeg håper på at noen kjøper plata etter denne omtalen.
Tor Konstalij, som opprinnelig kommer fra Ålgård i Rogaland, leverte i 2005 sitt debutalbum, "Down like a dog". Den har jeg ikke
hørt, men jeg hører på oppfølgeren "Hurry up crow" akkurat nå, over og
over igjen. Den er gitt ut på Oslo-selskapet Grand Slam Happytime Records,
som er glad for å bli tiltrodd denne type musikk som Tor Konstalij
presenterer, og som i likhet med meg prøver å fortelle verden om den, og
andre, skal vi si, ganske alternative utgivelser. Ikke desto mindre,
musikk som mange vil like, bare de får tilgang til den, og nettopp det er
jo den store utfordringen for kunst som snakker for seg selv, som ikke har
store kommersielle motorer i ryggen.
Soundmessig høres
Tor Konstalij ut som en kombinasjon mellom flere av mine største
favoritter, som Tom Waits i sitt post-"Swordfish
trombones"-landskap, som Bob Dylan anno 1966 og lydbildet på "Blonde on
blonde"-låta "Rainy day women # 12 & 35", og som The Rolling Stones slik
de fremsto på slutten av 60-tallet, med mye sjelfull spilling og ooh
ooooooh-soulkoring, i tillegg til spagettiwesternmusikk og stemmemessig
likhet med Steve Harley eller Ian Dury til tider.
Alt sausa inn i en lo-fi fargepallett med americana som aldri vipper helt over til å bli country
egentlig, snarere ørkenkaktus-lo-fi. Martin Hagfors har gått på denne
stien før forøvrig.
Konstalij legger vekt på at alle låtene har en spesiell lyd. De er spilt
inn i mange forskjellige rom, valgt etter rommets spesifikke akustiske
forhold, det vanlige er én i hvert rom. Han velger rom etter lyden rommet gir. Musikantene som er med
skal også representere gitte karakterer, og får roller nesten som i et
filmsett, hvor hver detalj skal stemme med det som Tor Konstalij har tenkt
ut i hodet sitt. Produsent Per Aasmund Aarnes og scenografisk illustratør
Espen Friberg har så godt som mulig prøvd å overføre dette til platas
lydmalerier og coverdesign. Men det er selvsagt uhyre vanskelig for en
lytter som ikke kjenner til dette å høre det, for oppi alt det
kunstneriske viddet kommer man ikke utenom at låtene på plata må stå på
egne bein, strippa for all hørbar eller ikke hørbar detaljrikdom og
rikholdige scenografiske bakteppe.
Grunnen til at jeg likevel ikke går opp i fistel når jeg skal omtale denne
skiva, på tross av soleklare trekk med positivt fortegn, er at det er for
få gode låter her. Grunnmuren i form av
et herlig sound og plettfri musisering er på plass, det er en flora av
detaljer, men etter den briljante åpningslåta "Gonna take my baby home",
med sin everybody must get stoned-besettende melodi, går det litt på
tomgang når det gjelder komposisjoner som trigger gjenhør. Men misforstå
meg ikke feil, denne plata kan spilles og være en følgesvenn i tykt og
tynt likevel, men etter noen runder savnes flere låter som har en sterk
melodisk grunnlinje, som "Upon the hill" har, en sløv Tom Waits lignende
barblues.
Så jeg får vel si som han som fikk smake på en flaske 96% hjemmebrent og
sa: - ikke særlig sterk, men god på smak. |
