|
Om
hundre år vil man sitte rundt båla sine i betongskogen å snakke om
hva som gjorde 2002 til et spesielt år. Jeg vet om noe de kommer til
å snakke om, nemlig at folk gikk rundt med staver selv om det ikke var
snø engang. Jeg vet om noe annet de kommer til å snakke om også,
nemlig rockeåret 2002, som i en avstemning ble kåret til tidenes
beste av musikkjournalister verden over. Dette foregikk rett før
rasen homo sapiens nesten hadde utryddet seg selv ved å
ødelegge all skog og dyrkbar mark på jorden. En utslettende
krig om jordens siste ferskvannsressurser førte til at
jordfolket igjen måtte flytte inn i huler, eller riktigere, restene
av gamle steinkolosser.
Bøker og blader var det imidlertid nok av, og i en av dem sto det noe
om rockeåret 2002. Norsk rock, sto det, var spesielt bra dette året.
Norsk rock var verdensledende innenfor mange genre. Likevel var det
de som mente at norsk rock ikke var frisk som en frisk fisk. Man savnet de gamle
trubadurene som sang på norsk med tekster som folk forsto, sto det.
Det var andre boller den gang Jokke & Valentinerne, Raga
Rockers, DeLillos, Dum Dum Boys eller de med den derre "Berit har barbert
sine legger" holdt på. Jeg vet ikke.
I dette øyeblikk transformeres i alle fall denne anmeldelsen til
nåtid, og mange vil nå forstå at platen til Kosmetiske Banditos
akkurat er en slik plate som er frisk nok. Altså en plate med norske
tekster som folk kan forstå. Men akk, hva er det vi hører. Jo, vi
hører et rart band med rare tekster som finner på de rareste ting, og
som er produsert på en fjern planet i en til nå uoppdaget galaksehop av
Sverre Sæverud.
Slik sett appellerer Kosmetiske Banditos kanskje til de rare,
deriblant meg. Tekstene er totalt sett under en purpurfarget himmel bandets viktigste talerør.
Med støtte fra Tekstforfatterfondet har de spilt inn en plate med tekster som
får meg til å tenke på blant annet Bob Dylan - Robert Zimmermann innad
i familien, og hans "tredje
verdenskrig blues". Masse tekst på hver låt, hvorav brorparten er det
reneste morsomme vas, men som innimellom klinker til med geniale ting.
Man blander politisk propaganda på liksom med humor og dagligdagse
trivialiteter. Egentlig er vel alle tekstene her dikt. Jeg ser for meg
dette folket på en scene også uten instrumenter. Jeg hadde nok ledd
meg skakk hadde dette blitt fremført live på en scene nær meg.
Likevel, vedlagt på skiva finnes musikk også, ikke bare
tekster. For oss som har hørt på rock noen år er det naturlig
å tenke på norsk rock anno 1978-88 når man hører Kosmetiske Banditos. Noe av det mest spennende med bandet, foruten de
viltre tekstene, er den hemningsløse genremixinga. Vi får alt fra
tekno, blues, visesang, synthrock og skapunk til passe rå Raga-rock. Bandet minner ikke så reint lite om The Aller
Værste
til tider. Som nå har fått en konkurrent, for Kosmetiske Banditos er
verre enn de aller værste.
Arrangementene er også snåle, vi hører stadig
kanontøffe gitarsoloer, munnspill og soulfylt koring. De har også
sansen for artige effekter, som i "Det har ikke jeg sagt", hvor
telefonen ringer. Mine favoritter her er åpningsrockeren "Folk
flest", "Påskeferieblues" og ultracoole "Ego sapiens".
Som avslutning på en av låtene har de valgt (muligens sampla) gitarsoloen som avslutter låta
"It's no game" på Bowie's "Scary monsters (and super creeps)" fra 1980, spilt av
selveste gentleman Robert Fripp.
Et problem er at de etter eget utsagn er utenomjordiske (sjekk øynene
deres), så det er ikke sikkert de er så lette å få tak i verken
til spillejobber eller kaffeslabberas. "Tyvenes århundre" er forøvrig
heller ikke gitt ut på denne planeten. Hvis man klarer å få kontakt
med plateselskapet deres så er det kanskje en åpning i så måte. Kosmetiske
Banditos er et artig, men skrudd alternativ som herved anbefales, noe
6 halve gitarer skulle bekrefte. En real kultklassiker dette, som også
bekrefter at det virkelig er noen temmelig out there mellom stjernene.
Rock Engh Roll
18 august 2006
|
