Startside

På plate fikk vi stifte bekjentskap med fyrverkeriet i år 2000, hennes første innspilte låter ble utgitt på den lille indielabelen Mother Ocean Records i Oslo, på en rosa 7-tommers ep. Så har det gått noen år, for å si det forsiktig, før "Dirty white lies" traff platehyllene med et brak i hjemlandet i februar 2008, nå utgitt på damas eget selskap, Lady Luck Records. Skiva er planlagt utgitt i US, Kina og Australia i 2009. Så får vi se om de liker Sassys boner rock like godt som jeg gjør. Sassy og hennes band, som heter The Thugs, har brukt god tid på finetuning av plata, og resultatet er bemerkelsesverdig.

Soundet er vått, rått og primitivt, spesielt gitarlyden høres noe hul og dypere ut enn standarden. Riffa er beintøffe og totalutrykket blir som en kombinasjon mellom garasjepunkrock, trashy blues og topptrimma hardrock. Tenk deg en sammensmelting av P.J. Harvey, Jon Spencer Blues Explosion, Yeah Yeah Yeahs, Hole, Royal Trux, Runaways, Alice In Chains og det svenske jentebandet Meldrum, som herja på begynnelsen av 2000-tallet her i Skandinavia. Gitarlyden skyldes forøvrig at Sassy spiller på en såkalt baritone gitar, som har en lenger skalalengde, noe som gjør at gitaren kan stemmes dypere, eller lavere om du vil. Gitaren ble tidligere brukt i surfmusikk og filmmusikk, men har de seinere åra blitt brukt mer og mer av hardrock- og metallband.

Sassy spiller ikke bare på baritone gitar, og det er heller ikke bare hun som spiller. Sassy Kraimspri fremstår som en pow pow powermaskin med Sassy på vokal og gitar; gubben hennes, som hun dro med seg fra Aussieland, heter Tricky Dicky Downfall, og spiller gitar; Tash Adams spiller trommer, Leif K. Johansen spiller bass, og Tevanga korer. Her må jeg ile til og korrigere meg sjøl om dagens 2009-live- eller platebesetning ikke stemmer med det jeg har oppgitt her, for denne plata ble spilt inn for ei tid tilbake og Sassy har sikkert forandra maskina si, men Sassy er med, og det jobbes med et nytt album som etter planen skal slippes i oktober i år.

Noen fikk kanskje med seg Sassy da hun varma opp for Melissa auf der Maur i november i fjor, og har lagt noen favorittlåter på minnet. På "Dirty white lies" er det de hardeste, råeste og mest riffbefengte låtene jeg liker best. Høytalerne mine gir fra seg huff-lyder på forhånd når de veit Sassy skal til pers, for da gjør det vondt veit de. Åpningslåta "Toy boy" er essensiell chickrock. Refrenget sitter som en klinkekule. "All work and no play" er som P.J. Harveys "To bring you my love", seigt, mye fuzz, baritone, herlig herlig dobbeltnydelig og vidunderdeilig. Låt 5, "Older" viser Sassy fra en melodisk side, akustisk og hårfint, som Kristin Hersh. Så drar hun på igjen i det skurrende riffmonsteret "Plain and simple", og "Noose" følger på. De beste låtene, under sterk tvil selvsagt, er gigantene "Am i gonna feel like shit in the morning?" og "Sweet babe". Du som liker Jon Spencers fuzzete garasjepunkblues eller Holes rockebitchinferno må få med deg dette, ellers er du gal!

Jajamensen Sassy, dette var jo et anker å få i huet, og sånt husker man. Gleder meg til neste skive og jeg må jo si at det hadde vært rått og booka maskina di til Rjukan en gang åååååååååååååååå!