The Kulta Beats
If oz was bulldozed/
Love goes on!/
Florida
Crispin
Glover
Records
Vinyl 7"singel
-
2007
 
Rock Engh Roll 24 februar 2008 |
Anmeldelse:
Jeg vil holde en tale for de tykke og de smale, sa Jan Erik Vold, jeg vil
holde en tale for norske indieband som gir ut låtene sine på en 7-tommers
vinylpressing, sier jeg. The Kulta Beats fra Trondheim er et sånt band.
The Kulta Beats er også i full sving med å få på plass et repertoir med
nye låter til sitt 3. album som siden skal få publikummere landet rundt
til å dåne av velbehag. I den forbindelse frigjør de nå altså noe av den
innestengte forventningsfulle energien med å gi ut 3 kvalitetssikrede
låter - på 7" vinyl.
The Kulta Beats bidrar ikke til å øke mengden av mørke, melankolske,
svartsladda, monotone popband i detta landet, de er nemlig muntre som
fuglen på kvist. The Kulta Beats lager låter om kjærlighet som oser av
positivitet og sommervarme. Det er nesten slik at man ser for seg et
støkke kvinnfolk og et støkke mann løpe lett svevende mot hverandre i
sakte kino iført sommertøy høylytt smilende mens en tut-tut bærter
tøysetullete med tuta borti hogget.
Nå viser det seg at tekstene som synges så sykelig bra av Chris Glass, du
vet han med den veldig britiske aksenten, som kan høres ut som Steve
Harley & The Cockney Rebels noen ganger, og den artige ikke-sykelige
sprekken i stemmebåndet, ikke bare er florlette som dun i vind, men
handler om begge sider av kjærlighetslivet, først det euforiske, deretter
det tragiske, og låta "Florida", som er singelens B-side, handler om en
dramatisk reise til havbunnen i Bermuda triangelet.
Men det er A-sida som kommer først, og det er den jeg kommer til å spille
mest, for den er kjempebra. To låter finner vi der: "If oz was bulldozed"
(nesten litt Slade-inspirert der med alle de Z'ene) og "Love goes on!".
The Kulta Beats har spart meg for mye arbeid nå, de har nemlig informert
om hvem de er inspirert av, og selv om jeg har et par skiver med
australske The Go-Betweens veit jeg sannelig ikke om jeg hadde tatt den
kjapt som et romskip på veg gjennom stjernestøvet.
Nå har det seg sånn at den første låta er inspirert av Aussiebandet, og
den andre er laget av Aussiebandet. Begge er veldig bra og det taler jo
til The Kulta Beats fordel at de tangerer Aussierne i
låtskriveregenskaper, i alle fall på "If oz was bulldozed", som helt klart
blir en livefavoritt for bandet, med sin innebygde muntre og optimistiske
klang og sommerbesettende refreng. |
The Kulta Beats
Replication bomb
Crispin
Glover Records
Cd -
2006
 |
The Kulta Beats:
Jørgen Brennvall, perkusjon, keyboards
-
Cristopher Glass, vokal, keyboards
-
Svein Inge Sæther, bass
- Puppy, trommer
-
Hogne Galåen, gitar, vokal
-
Einar Haave, gitar
Genre:
Norsk
Indiepop
Låter: The Great squeeze
-
North queens ferry
-
Not even lovesick
-
Waiting ages for it to happen
-
I, me and myself
-
Edible man
-
Spring etc.
-
Hell of his own
-
Echo location
-
Replication bomb
-
It was them
I Rockeweb:
2006
Webreferanser:
The Kulta Beats
|
Jeg var blant dem som likte
The Kulta Beats' første album veldig godt. "Civilize the brutes" fra 2004
imponerte denne lytteren såpass mye at den kom inn på lista over norske
anbefalinger. Trønderbandet med det pussige navnet leverte et debutalbum
fylt opp med sjarmerende og catchy britiskinspirert pop i et bustete småpsykedelisk landskap. De gode
låtene satt løst og i førersetet, eller rettere sagt bak mikrofonen, fant
vi spilloppmakeren Cristopher Glass - et funn spør du meg. Han fikk meg i
drivende godt humør med sin erkebritiske, snåle, eksentriske synging. Han
får meg til å tenke på Arthur Brown faktisk, ikke så mye musikalsk, men
mer i ånden, og kanskje får vi snart en soloplate med Glass som heter "The
Crazy world of Cristopher Glass". Vel, uansett, fremdeles har jeg lett for
å trekke ut "Civilize the brutes" fra hylla hvis jeg vil underholdes eller
få litt hjelp til å trekke smilebåndet fra øre til øre.
Nå er "Replication bomb" her. Det er fremdeles de samme 5 som utgjør The
Kulta Beats, og musikken de fremfører på denne plata ligger i samme gata
som "Civilize the brutes", men ikke i samme huset. De har flyttet litt
lenger oppover i gata, til et hus hvor det ikke bor så mange rampete unger
og morsomme naboer som putter fyrverkeri i postkassene. Det er også andre
folk som har bidratt med oppussinga denne gang. Plata er for eksempel ikke
gitt ut på Cutwater Records, men på Crispin Glover Records. Av folk som
har svingt tapetkniv og malerkost før innflytting kan nevnes Morten
Stendahl, Thomas Henriksen, Marcus Forsgren, Michael Francis Duch og
Anders Stensen, de fleste av dem har funnet seg godt til rette i
produsentstolen under innspillingene. Jeg tror de har hatt en koselig jobb, The Kulta Beats virker samspilte etter mange opptredener, som
Buktafestivalen i Tromsø, og det er som nevnt ikke de helt store
forandringene i lydbildet siden forrige utgivelse. Til og med total
spilletid er identisk med debutplata, 36 minutter, som er fordelt på 11
låter, også det som debutplata.
Plata starter med popgyseren "The Great squeeze". Tre av mine favoritter i
rockens verden heter Brian Eno, Steve Harley og Luke Haines; pionerer innen
britisk pop. Eno som soloartist på 70-tallet, eller sammen med Roxy Music
og amerikanske Talking heads; Steve Harley sammen med The Cockney Rebels
på 70-tallet, Haines på 90-tallet med bandet The Auteurs
og en rad med andre prosjekter. Kombinerer du disse personlighetenes
utrykk får du The Kulta Beats anno 2006. I alle fall hvis hele "Replication
bomb" hadde ligna på "The Great squeeze - men det gjør den ikke. De faller
ned på et noe lavere nivå utover på plata og har brukt opp mange av de
snedige effektene på første låta - trodde jeg etter
2-3 gjennomhøringer.
Men den starter altså glimrende, og etter enda flere gjennomhøringer begynner
jeg å bli litt usikker på om plata muligens ikke er svakere enn
forgjengeren, som jeg først trodde. Men jeg kommer ikke til å høre på den så mange ganger at den
blir like bra, da kan jeg jo ende opp med å spille denne plata nonstop resten av
livet, om du skjønner hva jeg mener. Du finner noen svimlende gode låter
her, men det finnes også låter som er bra fordi Glass synger dem med en
stemme som bare kan være hans egen. Han er mester i vokalfraseringer denne
Glass. Hør bare på "I, me and myself", som kommer etter "Waiting
for it to happen", som er nesten like storveis som åpningslåta. Og etter
den får vi servert platas kanskje nest fineste sak: "Edible man". Glass
synger på en innovervridd skrudd måte til han å være, vet ikke helt om jeg liker det,
men låta sitter pladask bak pannebrasken etter et par lyttinger, refrenget
vil nemlig ikke ut av hodet selv om plata har forlatt spilleren for flere
timer siden.
Jeg er redd for at deadlinespøkelset kan ødelegge litt for The Kulta Beats
på denne plata, reint mediemessig altså. Den trenger tid og stell, akkurat som en puddelhvalp.
Belønninga kan bli stor. En låt som briljante "Spring etc." ville ikke være
mulig å oppdage uten tålmodig lytting. Men det finnes også lettere
tilgjengelig pop her, som "North queens ferry" og "Not even lovesick". Jeg
har sett at The Kulta Beats har blitt sammenlignet med Suede noen ganger,
men jeg synes det er bare en låt på denne plata som ligner mer på Suede
enn på Steve Harley eller The Auteurs, og det er rockeren på plata, "Replication bomb", altså
tittelkuttet. Det er platas korteste låt og den er litt av en energibombe. Og
akkurat ordet energi får stå sentralt når denne omtalen skal avsluttes.
Bandet har nemlig fremdeles masse å gi selv om noe av den valpete lekenheten er
litt fraværende i forhold til "Civilize the brutes, og låtene blir jo bedre
og bedre for hver gang jeg spiller plata. Jo da, jeg liker absolutt det jeg hører, og
må rydde plass i cd-hylla. Så får vi se om et par års tid om den tåler
tidas tann like godt som debutplata.
Rock Engh Roll 8 august
2006 |
The Kulta Beats
Civilize the brutes
Cutwater Records
Cd -
2004
 |
The Kulta Beats:
Jørgen Brennvall, perkusjon, vokal
-
Cristopher Glass, vokal, orgel
-
Svein Inge Sæther, bass
-
Per Andreas Puppy Guldbrandsen, trommer
-
Hogne Galåen, gitar, vokal
-
Einar Haave, gitar
Genre:
Norsk
Indiepop
Låter: Diplomacy of the dead
-
Medicine monday
-
O wolfman (thou cometh)
-
Livingrooms and halls
-
Loose fit
-
Julia Kristeva
-
This crowd is not
a nation
-
My soul
-
Civilize the brutes
-
Ice blocks
-
Shanghai Jupiter
I Rockeweb:
2004
|
Du godeste hvilken
kvalitetslabel nystartede Cutwater Records legger opp til å bli. Første
plate på indielabelen var punk/stoner-lokomotivet The Reilly Express, og
andre skiva som slippes er "Civilize the brutes" med The Kulta Beats, også
de fra Trondheim. Etter mange måneder i Nidaros Studio og Kursk Training
Ground (!) er bandet med det kule navnet endelig klare til å snu verden på
hodet, i alle fall sin lille del av verden. Bandnavnet var kløktig
oppfunnet for etter ryktene og dømme er de litt av et kultband live.
Mine damer og herrer: Er dere klare for The Kulta Beats nå også fra et
stereoanlegg i nærheten?
I så fall vil du høre akkurat det jeg hører når jeg vrenger opp volumet og
lar "Diplomacy of the dead" overkjøre min dyrebare hørsel. Som meg, vil du
sikkert høre at det du hører finnes i minnesentralen fra før, fra utallige
avlyttinger av andre bands skiver. Spørsmålet er om du synes det er
negativt eller positivt at de ligner på ting du har hørt før, eller om det
ikke betyr noe. For det er klart som militær suppe at The Kulta Beats ikke
har oppfunnet hjulet, men de har likevel gitt ut en fryktelig morsom og
til tider ekstremt bra skive. For hva er poenget med en god rockeskive?
Jo, den skal underholde deg å få deg i godt humør, få vekk fokus på indre
demoner og sørge for at armer, bein og rompe slenges til alle kanter i et
hemningsløst gledesutbrudd! Hvis det er poenget med rock, så har The Kulta
Beats spist hele gullhøna i første forsøk i ett jafs. Nei, jeg overdriver
ikke, la meg forklare hvorfor:
Det har seg nemlig sånn, at på veg til jobben i dag, så var jeg så glad
skal vite. Det siste jeg hørte før jeg sovna i går kveld var stemmen til
briten Cristopher Glass, og da jeg våkna var jeg i godt humør. Se
sammenhengen her. Mannen, selveste vokalisten i The Kulta Beats, høres ut
som småforkjølet og forvirret utgave av Brett Anderson i Suede. Musikken
som dunker på medium hastighet bak Glass må betraktes som en hybrid mellom
tidlig Pink Floyd (Syd Barrett æraen, sjekk låter som "Arnold Laine" og "Bike"),
britiske The Auteurs, altså bandet til Luke Haines, og det norske
skranglepopbandet The Tables.
Men det er detaljer her som tyder på at bandets inspirasjonskilder er
mange og varierte, som finske kultfilmer, My Bloody Valentine (hør på "Ice
blocks") og John Lennon (pianoballaden Livingrooms and halls), at de har
en utmerket sans for humor, og at bandet i Mr. Glass har en vokalist som
tør å prøve seg på de rareste ting med et smil på lur. Hør bare på
synginga hans på "This crowd is not a nation". Ja, jeg sier det høyt og i
fistel, den mannen har hørt på Dylan fra det glade 60-tall, og det har
organisten også, som viser seg å være samme mann. Det småsure, syke
orgelet til Glass er med på å psykedelisere hele skiva, noe jeg setter
stor pris på, og det er en av mange faktorer som gjør debutalbumet til The
Kulta Beats tidløst og sjarmerende. Det gjør heller ikke noe at
6-mannsgjengen kjører på med fuzza gitarsoloer og generelt fremstår som en
temmelig løssluppen forsamling musikalske professorer.
-The crowd is not a natiooooooooooooooooon-
Det er flere knakende gode låter her. The Kulta Beats er nemlig smarte, de
har bare putta på 11 låter med en samlet spilletid på 36 minutter. Det er
lurt, for ofte blir man smågretten over de pinglete og fislete låtene som
mange band har med for å få lengre total spilletid, noe som er helt
unødvendig, da det ikke er kvantitet, men kvalitet som gjelder. Det har
Glass & co. fatta. Og de beste låtene på denne skiva rager høyere enn man
har lov å forvente fra et ferskt indieband fra lille Norge. De 5 beste er
etter min mening "Julia Kristeva", "O wolfman (thou cometh)", "This crowd
is not a nation", "Medicine monday" og "Livingrooms and halls", men flere
følger hakk i hæl.
Ja, egentlig kan man bare legge ned utlandet når man har norske band som
dette, men nå orker jeg snart ikke flere gode skiver fra
trønderhovedstaden! Hva er det som foregår der oppe egentlig? Har genene
til Motorpsycho, Peer Gynt og Prudence spredd seg på uortodokse måter?
Rock Engh Roll 3
september 2004 |
|
