Kunstgress
Codling Sport. 11
sanger om bedriftsfotball
Kunstgress
Cd
-
2008
Rock Engh Roll 20 april 2009 |
Anmeldelse:
Fotball er viktigere enn liv og død, og er skyld i tusenvis av skilsmisser
hvert år. Hva slags mekanismer er det som settes i gang for at en million
voksne personer bare her i landet sitter som hypnotisert og ser 22
spillere i kortbukse, knebeskyttere og overdeler med nummer på ryggen løpe
etter en ball i 90 minutter? Jeg er inkludert i den millionen, har spilt
fotball gjennom hele ungdomstida og ser Premier League fra de britiske
øyer hver helg, norsk fotball, Champions League og landskamper. Jeg er
også besatt av fotballbasillen. Men bedriftsfotball har jeg aldri spilt.
Kunstgress består av bedriftsfotballspillere som har laget en plate om og
for bedriftsfotballspillere, det er i alle fall de som driver med det som
vil ha best utbytte av denne plata, som er kalt "Codling Sport. 11 sanger
om bedriftsfotball". Men andre som har sparka en ball vil nok også humre
og kose seg i lag med tekstene og melodiene på denne plata, som er laget
av Lars Christensen og Rune Floberg. Disse to trakterer alle instrumentene
på plata, bortsett fra trommer, som de har valgt en maskin til å traktere.
Akkurat det er litt synd da.
Selve ideen, prosjektet, tekstene og spillinga, både på plata og på banen,
er det ikke mye galt man kan si om, selv for en som står utenfor
bedriftsfotballen, og det må også sies at mange av tekstene handler
nettopp om vennskap som oppstår mellom spillere, at inkludering er viktig,
at dommeren er en gåte, og det kommer også frem at selv om ikke
bedriftsfotball er like viktig som liv og død, så er det langt mer
følelser på spill enn det utenforstående kanskje ville trodd.
Jeg tror Kunstgress har skrevet tekstene først, så har de kledd musikken
rundt de, lag på lag i studio. Visepop, kanskje singer/songwriter, er den
nærmeste genrebeskrivelsen jeg finner på dette. Dette er trivelig musikk
som går inn det ene øret og ut av det samme med en gang, og refrengene er
der, uten å sette igjen spor av noe slag. Dette er musikk som ikke er ment
for folk som liker skarpe lyder i øret, og passer sånn sett for folk flest
her i landet, men det er ikke en plate jeg kommer til å spille flere
ganger, såpass ærlig må jeg være.
Det er enkelte låter som skiller seg litt ut, hvor spesielt 6 minutter
lange "Dommeren er en gåte" er kul. Dette er kanskje sånn musikk de to
herrene i Kunstgress digga en gang, den var nemlig typisk på begynnelsen
av 80-tallet, og minner om det Joy Division gjorde rett før de ble New
Order, eller rett etter at New Order ble til. Depperock blanda med
elektronika og postpunk. Ørene mine ble veldig nysgjerrig når dette ble
lufta i stua mi. Morsomt at de prøver seg på litt forskjellig.
Kan tenke meg denne plata er god å ha på den lokale fotballklubben etter
årsmøte, i godt lag etter en kamp eller trening, og det er nok poenget, at
noen skal ha det koselig, og sånn sett så er denne plata nødt til å bli en
suksess. |
