The Lemonheads
It's a shame
about Ray
Atlantic Records
Cd
-
1992
Bjarne Johansen 2001 |
Anmeldelse:
Aahh, Lemonheads, nok ett band som leverte essensiell pop på helt feil
tidspunkt. I 1992 var verden peila inn på grønsj og horder av hippe
journalister valfarta til USAs nordvestre deler for å skrive om ting vi
oppegående allerede hadde oppdaga og fordøyd. Lemonheads, leda av Evan
Dando, hadde holdt på siden 1987, da debuten "Hate your friends" ble
lansert på Dando's lokale label, TAANG, i Boston.
Unge Dando, en slags "drop-out", fikk med seg barndomskameraten Jesse Peretz, samt et par andre, og albumet er ett av de beste "teenangst"-beskrivelsene
noensinne.
Ett par år senere fulgte "Creator", ett noe mer schizofrent stykke arbeid
uten de store låtene. Verdt å merke seg er det at John Strohm er kommet
med på trommer, en fyr som de siste åra har levert to flotte
countryinfluerte rockealbum. Imidlertid, Dando og Lemonheads var på vei mot popen, og i 89 så "Lick"
dagens lys. Ett voldsomt undervurdert album fra ett band i eksistensiell
krise. Medlemmene trakk i alle retninger musikalsk, men klarte å samle seg
til produsere nødvendigheter som f. eks en fantastisk coverversjon av
Suzanne Vega's "Luka".
I 1990 var Lemonheads en trio, Evan og Jesse var igjen, sammen med David
Ryan på trommer. Dette gang het verket "Lovey", og Dando beveget seg enda
mer mot pop. I tillegg hadde han latt seg fascinere av country, og
spesielt Gram Parsons, og dennes "Brass Buttons" er med på plata. I de
neste par åra oppholdt Dando seg mye i Australia, "Lovey" solgte dårlig,
og vår mann spilte rundt omkring på klubber med band som Smudge og
Godstar. Jesse forsvant fra bandet (men dukka opp på Godstar's "Lie down
forever" fra -93), og bandet Lemonheads hadde to års kreativ pause.
Så i 1992, dukka plutselig Lemonheads opp igjen med plata "It's a shame
about Ray". Og nå hadde Evan gått helt pop! Nok en gang som trio, med Ryan bak trommene, og med underskjønne Juliana Hatfield på bass. Ei dame
som hadde gjort det bra i collegemiljøet med sitt Blake Babies. Plata er
ei av -92's høydare med sin blanding av elektrisk/akustisk pop.
Heftige "Rockin stroll" sparker det hele i gang, og utover står godlåtene
i kø. Skal jeg trekke fram noen så er den usedvanlig vakker-melankolske
"My Drug Buddy", tittellåtas melodiøse sjarm og fine refreng, piskende "The
Turnpike Down" med sin oooaaa-koring, feministoppropet "Bit part" med sin
vidunderlige start (ei dame som skriker "I just want a bit part in your
life) og deilig koring av Juliana, "Alisons starting to happen", som
forøvrig handler om Godstars Alison Galloway, og hyperrytmiske "Kitchen".
Plata er kort, men nær perfekt, og ett manifest over Evan Dando's evne til
å skrive snappy pop for smarte mennesker.
Relatert lytting: Smudge, "Manilow"; Godstar, "Sleeper"; John Strohm, "Vestavia"
og "Caledonia". |
