Hovedside

The Libertines er en Londonbasert kvartett som spiller tradisjonell britisk rock n roll med et sideblikk til den slentrende stilen til f.eks. The Strokes, og The Vines. Bandet består av Carl Barat på vokal,gitar – Pete Doherty som også spiller gitar og synger, Bassisten John Hassall, og Gary Powell på trommer. Dette er bandet oppfølgeralbum til 2002 suksessen Up The Backet.

Historien om The Libertines fortsatte med de mange skandalene og røverhistoriene britiske aviser har en tendens til å grave opp. Bandets gitarist og vokalist Pete Doherty var fremdeles mannen bak de største oppslagene. Med sine rusproblemer fulgte den ene historien etter den andre. Listen over kansellerte konserter, festivalopptredener, og turneer ble bare lenger og lenger ettersom Doherty gikk ut og inn av forbedrings-, og rehabiliteringsklinikker. Samtidig var pressen mildt sagt pågående. Lysten til å gjøre The Libertines til et klassisk britisk rockeband før det hele var for sent og den tilsynelatende uunngåelige splittelsen var et faktum, var stor. Oppi alt dette skulle bandet klare å skrive låter, øve, turnere, og spille inn et oppfølgeralbum før interessen rundt bandet døde. Makan til press på et så ungt, men lovende band, er nok til å ta piffen av enhver.

De aller fleste trodde sikkert også at den aller siste spikeren i kista til Libertines var ubønnhørlig brent på plass da Pete Dohert ble tatt på fersken da han brøt seg inn hos bandkollega Carl Barat og stjal et gammelt klenodium av en gitar, et munnspill, og diverse annet. Doherty erklærte seg skyldig i retten, samt erklærte at han hadde seriøse rusproblemer, og ble bura inne sommeren 2003

Oktober samme år ble Doherty igjen løslatt etter å ha oppført seg bra i fengselet, og begynte arbeidet med oppfølgeren til Up The Bracket sammen med resten av bandet. Du kan selv tenke deg hvilke stridigheter og hvilket anstrengt forhold medlemmende må ha hatt til hverandre på denne tiden, men på tross av dette klarte de å snekre sammen et helstøpt album, med tittelen The Libertines, nøyaktig ett år etter at Doherty ble sluppet fri fra fengsel, oktober 2004.

Som sagt er det rimelig utrolig at The Libertines i det hele tatt klarte å lage et nytt album, men produsent og mentor Mick Jones holdt dem godt etter øra, og pressa dem til sitt ytterste. Jones har senere uttalt at et band slipper bare en slik plate i hele sin karriere. En klassiker. Han sammenliknet også dette albumet hans eget hjertebarn London Calling fra 1979. Selv er jeg også imponert over at de klarte å lage et så bra album som dette. Jeg synes det beviser litt av det profesjonelle forholdet medlemmene har til hverandre. Når det var innspillingstid tok dem seg sammen, og leverte varene. Meget imponerende!

Du blir sikkert ikke overrasket av å høre på dette albumet, og likte du Up The Bracket liker du også denne. Strålende rockelåter smidd i den samme digelen som ved forrige møte. Can’t Stand me Now, What Katie Did, Campaign Of Hate, og Arbeit Macht Frei er nærmest for klassikere å regne allerede. Samtidig er det flere av låtene som innholder små ironiske stikk til bandets situsjon. Ta for eksempel What Became Of The Likely Lads. Glimrende!

Vi må nok innse at originalbesetningen med Pete Doherty er borte for godt. Han har nemlig dannet et nytt band, Babyshambles, og har allerede gitt ut en singel med dem, selv om de kansellerte konsertene og skandalehistoriene rundt hans personlighet ikke har opphørt av den grunn. Det er nemlig latterlig lite som tilsier at Barat/Doherty skal forsones med det første. En slags ”stand off” har oppstått hvor Barat hevder Pete får være med i bandet igjen hvis han slutter med dopet, mens Doherty på sin side sier at han slutter med dopet hvis han får bli med i bandet igjen. Fleksnes’ ryggeepisode blir som barnemat å regne når disse gutta setter i gang.

Jeg tror allikevel at vi kommer til å høre mer fra The Libertines i fremtiden. Som erstatter for Doherty har nemlig de resterende medlemmene hentet inn en fyr ved navn Antonia Rossamando på gitar. Han fyller Dohertys sko på en pågående USA turne, og det skulle ikke forundre meg mye om han blir fast inventar i bandet fremover.

Som tidligere nevnt (til det kjedsommelige) er The Libertines et sabla godt rockeband, og har du først gått til anskaffelse av Up The Bracket skader det absolutt ikke å ha denne i samlinga heller. Ikke bare fordi det er et sabla bra album, men også fordi den nostalgiske veriden er verdt å ha i bakhodet når man hører på musikk.

Rune Riff 12 februar 2005

Det britiske bandet The Libertines har fått sinnsykt mye oppmerksomhet i mediene på tross av sin forholdsvis korte alder som band. Men dessverre er det ikke alltid musikken som står i fokus når denne kvartetten fra London blir omtalt. Det siste året har mediene nærmest fråtset i medlemmenes privatliv, og det er fremfor alt de to hovedmennene i bandet, Carl Barat, og Pete Doherty som har fått gjennomgå. Doherty er nærmest for rikskjendis å regne etter et utall skandaler og et kortvarig forhold til supermodell Kate Moss.

Men historien om The Libertines begynner jo ikke der. Vi må tilbake til 2001. Gitarrockens frelseår 2001. The Strokes har sluppet Is This It, og skapt en aldri så liten rockrevival. White Stripes får sitt definitive gjennombrudd med sin tredje langspiller White Bloodcells som blir en formidabel salgssuksess hjemme i USA, men ikke minst i Europa. Skandinavias bidrag til denne ”scenen”, The Hives, blir over natten et overhypa orkester da de slipper sin herlige Veni Vidi Vicious, og ”Down under” er det Craig Nicholls og The Vines som står for den skitne gitarrocken, og også her dukker den ene skandalehisorien etter den andre opp. Men til musikken: Ikke siden The Ramones herja platehyllene har converse sko, slitte dongeribukser, halvlangt hår og slitne fendere vært mer in.

Verden over bedrives heftig headbanging, men i Storbritannia har dem ennå ikke klart å få frem en ordentlig representant for dette ”nye” rock segmentet. Men det fikk britene i 2002 i form av The Libertines. Libertines vokser fort, og blir straks NME yndlinger, og platekjøpernes nye favoritter surfende på en retrorock bølge i medvind. Med sin første singel, What A Waster, (produsert av Bernhard Butler fra Suede) klarte Libertines å komme seg inn på den prestisjetunge singellista topp40 i Storbtitannia, og NME klinka like godt til med å utnevne dem til Best New Band. Suksessen virket nærmset uungåelig. Neste singelslipp, I Get Along, blir faktisk også utnevnt til Single Of The Week i BBC Radio 1. Tiden er absolutt inne for albumutgivele, og det kvalitetsbevisste selskapet Rough Trade Records er labelen som får gleden av å gi ut Up The Bracket i 2002. Et album som blir produsert av ringreven Mick Jones fra The Clash, og ender opp som et slags 2002s svar på Is This It med sin slentrende gitarbaserte rock n roll og ”too cool for you” attityd. Tospannet Doherty/Barat blir selvsagt hete objekter i en stadig strøm av NME artikler om bandet, samtidig som platesalget stiger, og bandet drar på omfattende Strobritannia-, og Europa turneer.

Men er det no bra da? Spør kanskje du. Ja visst er det bra. Up The Bracket er en plate som strutter av gode låter, og som formelig skriker etter oppmerksomhet. Der The Strokes hadde sin New York Cool har The Libertines en slags cokney-engelsk frekkhet med slentrende sceneopptredener, punka gitarriff, en tidsriktig ”jeg gir vel faen” vokal, men ikke minst har bandet de mange gode låtene å lene seg til. Vertigo, Boys In The Band, I Get Along, og tittelsporet Up The Bracket er klassisk britisk poprock ala The Kinks, og Clash, men bare enda litt frekkere. Dette er selvsagt milevis fra oppfinsomt, men veldig gøy!

Bandet blir oftest samenliknet med The Strokes, noe som i og for seg er en grei sammenlikning, men strengt tatt likner dem mer på band som for eksempel Supergrass (som de også har turnert litt sammen med). Popteften hos Libertines er nemlig mye mer fremtredende enn hos kollegene i The Strokes. Og det beviser de på alle spora på denne plata, de rocka, så vel som de rolige.

Men med berømmelsen, og det økende platesalget og stjernestatusen kommer gjerne også narkotikaen og alkoholden inn i bildet. Å bli stjerne over natten er ikke alltid like lett å takle for alle.. Dette får også the Lib’ føle på kroppen. Tiden etter albumutgivelsen, de massive turneene, og promoteringsarbeidet setter dype spor i bandets medlemmer, og særlig hardt går det utover villmannen Doherty. Tiden mellom Up The Bracket og oppfølgeralbumet Libertines, som kom i fjor, blir preget av skandaler, og ødeleggende faktorer, men la ikke all skandale-omtalen lure deg til å tro at Up The Bracket ikke er et fabelaktig rockealbum. Det er det nemlig, og The Libertines er definitivt et band det er verdt å ha representert i platesaminga si.

Rune Riff 12 februar 2005