Lillith
Once i was alive
Intermezzo Productions
Cd
-
2010 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 1 september 2010 |
Anmeldelse: Camilla Hell er et navn du bør
merke deg. Hun synger på en karakteristisk, vibrerende og følelsesladet
måte som bringer tankene tilbake til vokale storheter som Marianne
Faithfull, Nico, Toni Childs, Grace Slick, Janis Joplin og Diamanda Galas.
Hun synger i bandet Lillith fra Åsgårdstrand/Tønsberg som i vinter ga ut
sin debutplate "Once i was alive".
Bandet spiller svartkledd rock
inspirert av 70-tallets fargerike scene, må vite. De har et distinkt
sound, selv om de er vanskelig å plassere i en bås. Bandmedlemmene kommer
fra forskjellige typer musikkmiljøer, og det høres, for resultatet blir en
miks mellom hardrock og metal i den ene høyttaleren og alternativ country
og folkrock i den andre høyttaleren. Limet som binder det hele sammen i
soundet er uten tvil Camilla Hell og hennes fascinerende stemmeprakt.
Lillith er likeså påvirket av vidt forskjellige artister, fra
Cornelis Vreeswjik, Savage Rose, 16 Horsepower, Velvet Underground, Jokke
& Valentinerne, Neil Young, Bob Dylan osv, så det er bemerkelsesverdig at
de klarer å mikse alt sammen til et sound som har en såpass klar signatur.
De gjør en fin versjon av "Sister morphine" her, en låt skrevet av The
Rolling Stones og Marianne Faithful. Det er en låt som bedre enn ord
beskriver Lilliths plass i det musikalske terrenget.
Med Camilla
Hells stemme og besetningens samlede erfaring så ligger egentlig ting til
rette for at Lillith skal gjøre det bra. Men "Once i was alive" utnytter
ikke potensialet som ligger i bandet. Flere anonyme låter og lite kreativ
arrangering trekker ned helhetsinntrykket. "Sister morphine" er bra, de
gjør en finfin versjon av den; åpningslåta "Too close to the sun" er også
veldig bra, og skaper en forventning om at vi har mye godt i vente, men
plata befinner seg ikke i flytsonen så lenge, for de 2 neste låtene holdes
kun flytende pga stemmen til Camilla; mens den beste låta nok er
"Stillborn fight", som vi også får i en demoversjon, og som er en låt med
en tydelig melodisk nerve, noe som i sin tur tydeligvis trigger et mer
interessant bakteppe i skyggen av Camillas flotte vokal.
Jeg er
litt forundret over at jeg synes denne plata er såpass kjedelig når den
egentlig burde være kjempebra, men sånn er det noen ganger, det er mye som
skal klaffe for at et rockealbum skal vibrere de nervestrengene som skaper
eufori og positive opplevelser. |
