The Lionheart
Brothers
Colour Contrast
Context
Chewinpine Records
Ep
- 2004
Rock Engh Roll 14 oktober 2004 |
The Lionheart Brothers: Dannet i Trondheims sørlige nabokommune
Klæbu i 1999, og er befolket av multiinstrumentalistene Audun Storset &
Marcus Forsgren + div. gjestemusikere
Genre: Norsk Pop
I Rockeweb:
Ep-lista 2004
Webreferanse:
The Lionheart Brothers
Anmeldelse:
Før jeg har kommet så langt som til å spille selve plata har jeg blitt
småberuset av bandets nydelige navn, flotte plateomslag, og ikke minst
euforiske omtaler av både denne nye ep-en, samt deres shoegazer-inspirerte debutalbum "White
angel black apple", som ble utgitt på den nederlandske indielabelen Sally
Forth Records i fjor.
Jeg behøver ikke forholde meg til en deadline og får gjerne spilt plater
utallige ganger før jeg skriver en omtale. "Colour contrast context" har
ikke fått mange anledninger til å kjøle seg ned de siste ukene, og årsaken
er selvsagt at det er en sjeldent god ep Storset og Forsgren har levert fra
seg.
Plata inneholder 4 egenkomponerte låter som alle er usedvanlig fine. Kjært
barn har mange navn sies det og mange har prøvd å sette navn på
løvehjertenes musikk. Jeg synes de har beveget seg fra shoegazer til pop,
og de lager nå sofistikerte og storslåtte saker, men likevel bløt og vakker pop,
og de passer inn i flere forskjellige kategorier innen popmusikk, som kunstpop, drømmepop, progpop og ambient pop.
Jeg skal ikke droppe for
mange referanser, for jeg synes bandet nå virker å være influert av musikk
fra mange tidsepoker, men for moro skyld kan jeg jo si at de høres ut som
en sammensmelting mellom Yes fra 70-tallet, Cocteau Twins fra 80-tallet,
Spacemen 3/Spiritualized fra 90-tallet og franske Air fra 00-tallet. Det
lukter faktisk litt tidlig Bel Canto av dem også, uten at jeg vil si de
har krabbet under dyna med dem, for da hadde vel vokalsterke Anneli
Drecker vist dem vegen ut igjen styggfort.
De lager altså superfine låter, og instrumenteringen deres piffer opp
låtene enda mer. Eller hva sier du til et såpass eksotisk utvalg som
xylofon, fløyte, congas, violin, tamburin, i tillegg til diverse orgler,
Kawai synth, perkusjon, akustiske og elektriske gitarer og en Fender precision bass.
Ja, bassen er forøvrig veldig sentralt plassert i lydbildet hele veien.
Min favorittlåt på plata er "I burn myself to you"; en låt som har frontet
bandet i hele sommer og som overvelder deg med sine hypnotiske og vakre
effekter. Vokalmessig ligner Lionheart Brothers her veldig på den britiske
progrock-gruppen Yes, og jeg er ganske sikker på at Jon Anderson er en
inspirasjon for duoen.
Dette er en gjennomarbeidet, proff og kvalitetssikret utgivelse som vil
stå som en bautastein i norsk populærmusikk til evig tid. |
