|
For mange
er livets største glede å cruise oppover og nedover hovedgata i bygda i
en gigantisk bensinslukende amerikaner mens man nistirrer på og
forhåpentligvis får råsjekket babes som intetanende og uskyldig går på
fortauet, mens de hyler innpå 96% sprit, tar en børnings på møteplassen
og spyr bak hekken på gatehjørnet mens man opptrer som svigermors skrekk. Jeg var ikke slik
selvsagt, jeg satt hjemme bak en
svart nedrulla rullgardin og hørte på Kjøtt fremføre "Op" mens alle
andre ungdommer kyssa og lekte "Tyven tyven" bak ungdomsskolen. Nå har
jeg blitt noen og 40-år, men jeg hører fremdeles på fjern musikk
innestengt bak en grønnspraglete gardin mens sola skinner for harde
livet ute.
Jeg tenker spesielt på slike skrullete ting når jeg hører på Los Natas'
siste prosjekt, som varer i over 90 minutter, spredd utover 2 cd-er. Jeg
innrømmer blankt at jeg aldri hadde hørt om Los Natas før jeg fikk en
drøss med plater i posten fra den tyske Colour Haze-gitaristen og
Elektrohasch-labelbossen Stefan Koglek fra München i Tyskland. Det
forteller selvsagt mye mer om meg enn om Los Natas. Nevnte band er
nemlig Sør-Amerikas mest kjente stonerrock-band, de har turnert med
selveste Motörhead, og har kredibilitet så det holder nedover i Europa,
og i verden forøvrig, men ikke så mye i UK og US, som er mest opptatt av
sine egne, slik vi her i Norge også har en tendens til, nemlig det å
være opptatt for det meste av det som skjer i UK og US. Men, denne gang
handler det altså om et band fra Buenos Aires i Argentina, stiftet i
1994, og som har flere sanseløst gode album på samvittigheten, skal man
dømme etter diverse omtaler jeg har lest.
"München sessions" er litt av et verk dere. Plata er en stor jamsession,
spilt inn den 14 oktober i Ara Tonstudio, München, Tyskland. Jeg vet
ikke om dette er låter som finnes på de andre skivene eller om det er
helt nye greier. Det spiller ingen rolle. Det Stefan Koglek her har
produsert for denne argentinske trioen er ikke så ulikt det vi hørte på
Miles Davis' "Bitches brew" fra 1969, bare det at her snakker vi om
feite, seige riff og atmosfæriske klanger mens Davis hadde ved et
tilfelle ramlet borti jazzrock og fusion, eller oppfunnet det om du vil.
"München sessions" har ingen start. Den har ingen ende. Den bare er. Og
den er i 90 minutter til ende. Så kan du sette på den andre cd-en igjen.
Hvordan det har seg at et tysk indieselskap gir ut argentinsk stonerrock?
Vel, jeg tror det har noe med teft å gjøre.
Så hvordan lyder dette da? I sin essens er det stonerrock, men alle låtene varer i
ca. 20 minutter eller mer, så vi snakker egentlig om Black Sabbath's "War
pigs" i en versjon som er dratt ut i alle ender, nesten som universet.
Disse evigvarende riffsaluttene får deg inn i en trancelignende
tilstand, man faller inn i en ro og får en følelse av at man flyter bort
fra livets harde realiteter, eller bløte om du vil. Svette blodige riff,
pampasgørr, mørk psykedelisk sirup, tungmetall og improviserte lydkulisser blandes her med atmosfæriske
harmonier, Los Natas blir med ett bandet som høres ut som fusjonen
mellom Hawkwind og Melvins, Black Sabbath og Pink Floyd, Kyuss og King Crimson, Led Zeppelin og Fu Manchu...eller Amon Düül
II og Masters Of Reality. Musikken til våre argentinske venner bør også
være obligatorisk kveldskos for entusiaster av tidlig Motorpsycho - de
lange utflytende verkene på "Demon box" og Trust us" bringer sterke
assosiasjoner til Los Natas.
Det er soleklart at dette er krevende musikk. Ekstremt krevende faktisk.
Hvem er det som har tid til å høre på et riff som varer i 90 minutter i
dag? Nå er det også slik at ikke alt på denne plate er sånn som forrige
låt eller neste låt. Den siste låta på skiva, eller rettere, den siste
låta på den siste cd-en, er noe annerledes. Sjefen sjøl, herr Stefan
Koglek, er med på låta "Tomaiten". Om han bare tilfeldigvis sjanglet
innom studio en vakker dag eller om det var planlagt vites ikke, men
Colour Haze-gitaristen tilfører Los Natas sang og gitarspill det bør gå
gjetord om på verdensbasis. Synginga er vel ikke all verden, neida, vi
befinner oss fremdeles i det lett psykedeliske hobbykor-befengte
hjørnet, men gitarspillet hans spriter opp. Hans gitar fyller lydbildet
mer enn gitaren gjorde på de andre låtene, den spraker heftigere, og den
er rett og slett en nytelse å høre på. Bandet hans Colour Haze må nok
sjekkes opp snarest.
Dette er en plate som kommer til å få massivt med tid i mine
cd-spillere. Opplev argentinsk stonerrock du også, det er ikke farlig,
jeg tror faktisk det er ganske sunt, for du får en totalpakke med
antioksidanter inn begge øra.
Rock Engh Roll 21 august
2005 |
