Hovedside

- "drinking margaritas banging senoritas - fuck that shit man i wanna be a bullfighter!"
   ONA - DOS - TRES -QUATRO !!!! -  (slik starter ufattelige "Tijuana Mary y Juan")

Hvis du liker Link Wray, The Cramps, surfrock (death surf), meksikansk folkemusikk, italienske spagettiwesterns, Tarantino-filmer, alt som er tilsynelatende klin kokos sprøtt, og samtidig har sans for humor, så er norske Los Plantronics det lureste du kan bruke gryna på.

Jeg regner med at du følger oppfordringen, tar skiva med hjem, dytter av gummistøvlene i gangen, slår av forstyrrende elementer som P4 og vaskemaskinsentrifuge, slipper ut bikkja, henter en øl i kjøleskapet, jekker ølen, skyver plata inn i spilleren, guffer opp volumet, og lar understimulerte sanser og puddingkropp svinge seg med en av de feiteste platene som er gitt ut i Norge siden krigen.

Los Plantronics er ikke spesielt uerfarne musikere, for de har holdt det gående siden midt på 90-tallet med diverse kromspring. I dag er det kun Signor Havn på gitar - han er også arrangør og produsent - som er med fra originalbesetningen. Bandet består ellers av "El Kairo" Gjestemoen på gitar, Slim Slammer på trommer (stående) og Eivind Staxrud på bass. Bandet har en spillekåt blåserrekke med seg både live og på plate som vel nærmest er å betrakte som fast tilbehør til bandet (Los Noruegas Mariachis)

oioioioi...en av låtene begynner med et skudd!?...

Platefesten til disse kreative skapningene startet med mini lp-en "The latino car-club sountrack" i 1998, deretter ep-en "Cinematic gangsters" i 1999, albumet "Mariachi death surf" i 2000, og "Columbian necktie" i 2001, hvorav de tre siste er utgitt på bandets egen label, Mariachi Productions.

Deres nyeste prosjekt, "La orchestra diabolica", er også gitt ut på Mariachi Productions, men verdt å merke seg er det også at de har brukt Don Dons Hangaroundsounds Studio i Oslo. Don Dons er til vanlig å finne bak gitaren i We (på norsk: vi), i tillegg til en rekke andre prosjekter. Hangaroundsoundstudioet til Don Dons er meget spesielt, da det har spesialisert seg på analog retro lydgjengivelse, ala legendariske Toerag Studios i London, hvor siste skiva til The White Stripes er spilt inn. Som om ikke dette var nok til å fremtvinge den "riktige" lyden så har også plata fått en eksklusiv analog mastring i Cutting Room Studios i Stockholm. Plata er forresten spilt inn live i studioet, og i platecoveret skriver bandet at det ikke kan gjøres på noen annen måte, he he.

På skiva finner vi en fin blanding av bandets egne hjemmesnekrede låter og omarrangerte versjoner av gamle klassikere. De gjør utrolig vitale tolkninger av ting som "Shake N stomp" av Dick Dale, "Lonesome traveller" av Woody Guthrie, "Crazy horses" av The Osmonds (!), og ikke minst Willy B's "Sidewinder", som er en av platas nøkkelspor, og samtidig den som åpner kosetimen etter en typisk meksikansk folkemusikktrudelutt på 40 sekunder med full blåserrekke og vill jubel.

Mesteparten av skiva er instrumental og rytmekula "Sidewinder" er intet unntak.  Los Plantronics viderefører rockabilly, surfrock og garasjemusikk (piggtrådmusikk) fra 50- og 60-tallet på en helt genuin måte, og tillegger humor, samplinger, blåsere, sin kjærlighet til meksikansk kultur, italienske spagettiwesterns, Tarantino-filmer og piggtråd-lyd på en fabelaktig måte. Bandet høres ut som en hysterisk miks mellom bossen Link Wray, The Cramps og norske The Beat Tornados.

Det er altså flere fantastiske tolkninger her, men de beste sakene har bandet laget selv, og det er først og fremst Gjestemoen og dernest Havn som skriver låter. Og hvilke låter de skriver!!! Ta for eksempel instrumentalen "Black mariachi". Den har et ultrafett riff, en seig feit rytme, et herlig munnspill og ditto blåsere. Magisk musikk!

Til og med spagettiballader takler gjengen. "Dia de los muertos" er perfekt akkompagnement til en norsk roadmovie fra Øvre Telemark. For ikke å snakke om ufattelige "Tijuana Mary y Juan", som er den tøffeste låta jeg har hørt siden mennesket oppdaget makaroni. Delikatessene står i kø for å trenge inn i lydsystemet i hodet og det er merkelig å kjenne at jeg føler meg som statist i en Ennio Morricone-film når plata herjer som verst med meg.

Los Plantronics gir oss "Tijuana rock 'n' roll - Noruega style" og er "La orchestra diabolica".
Jeg har nesten ikke hatt det så gøy siden jeg første gang hørte "She said" med The Cramps!

Rock Engh Roll september 2006 (oppgradering)