Los Plantronics
Organic voodoo soup
KongTiki Records / Jansen
Plateproduksjon
Cd -
Vinyl -
2011
Linker:
Offisiell side
Audio lydprøve
Rock Engh Roll 21 april 2011
 |
Anmeldelse:
Den nye og samtidig
6. skiva til Los Plantronics heter "Organic voodoo soup". Det er en tittel
som beskriver musikken til bandet perfekt og som gjør en omtale nærmest
overflødig. Men, når jeg nå først er i gang så kan jeg vel saktens legge
til noen supre ord. Ikke minst fordi bandet i 2011 har 15-års jubileum, og
fordi det er oppfølgeralbumet til glimrende "Rancho notorious!" fra 2007.
Jaha, det er altså 4 år siden forrige plateslipp fra denne gjengen, og
noen av oss begynte faktisk å frykte at vi ikke fikk høre mer fra de. Men
heldigvis er de to hovedlåtskriverne Signor Havn og Eivind Staxrud like
tabascopotente og humorbefengte som tidligere. Ja, etter at de blant annet
har turnert live i Spania gjentatte ganger, og sammen med syrete
garasjeband som for eksempel The Sonics, The Fuzztones, The Fleshtones,
Dick Dale, The Nomads og The Urban Voodoo Machine, for å nevne noen, så
har de fått ny og essensiell inspirasjon til å farge musikken sin med nye
organiske klanger og stemninger. Denne plata skal også i løpet av året gis
ut i Spania på El Beasto Records, på vinyl selvsagt.
Jeg vet ikke
om de har brukt 4 år på denne skiva, men det kan godt hende, for plata har
en musikalsk variasjon, en detaljrikdom, en gjesteliste og et sound som
bare har vært nødt til å ta lang tid å få til å sitte. Ett av de viktigste
virkemidlene ligger i instrumentbruken, her får vi servert stående
tromming av Slim Hammer, fuzz-bass av Lars Erik Larsen, fuzz-tone gitar av
Havn, B3 Hammond orgel av Didrik Lund pluss et vell av blåseinstrumenter,
Staxrud's glødende gitar og stilige vokal, pluss bidrag fra musikere i
Cumshots, El Cuero, Raga Rockers, dirigenten til Sølvguttene; alt lekkert
mikset sammen ned på kvart toms tape av Don Dons etter at grunntakes er
gjort live i Parachute studio av Roar Nilsen.
Los Plantronics er et
vanvittig originalt band. Demonterer du alle stilartene de presenterer på
platene sine finne du jo selvsagt tusenvis av band som gjør det samme, men
Los Plantronics blander altså alt i samme suppa, i samme organiske hot
salsa-suppa. Hvis du er totalt ukjent med musikken til bandet kan du tenke
deg at det ligner på alt du hører i filmene til geniale Tarantino. Ergo
får du sumpblues, garasjesoul, gospelbilly, hårete psykedelia,
Memphis-blåsere og blodige instrumentaler, surfrock, spaghettiwestern,
Mariachi, New Orleans-funk, tex-mex, eksotisk latinsk jazz, syrete twangy
folkemusikk og selfølgelig groovy feit rock; av artister som har påvirket
nevnes Elvis, James Brown, Mitch Ryder, MC5, Link Wray, Bo Diddley,
Screamin' Jay Hawkins, Dr. John, Ennio Morricone og James Last - som til
slutt blir Los Plantronics originale musikkhermetikk: Mariachi Death Surf.
Om denne nye plata tangerer min store store favoritt "La orchestra
diabolica!" fra 2003 er nok tvilsomt, men så er da det også en av de beste
norske skivene som er gitt ut gjennom tidene. Denne føyer seg pent inn i
rekka som solide saker fra bandet som aldri skuffer,verken live eller på
plate. Men noe som tar helt av på denne plata er detaljrikdommen og
genrevariasjonen, som må betegnes som ekstrem. Flere låter her fjerner
flasset under hårmanken direkte, som "Devil with a blue dress". Nix, ikke
egen låt, men likevel en versjon som selv The Blues Brothers ville vært
kanonstolt av. Disse gutta finner på det pussigste, og det er jo
supermoro, men jeg må si at når de drar til med en rå kombinasjon
mellom gammalrock, blues, gospel og soul i beste Elvis-ånd så kjenner jeg
meg plutselig helt overlykkelig - og det gjør de på schlägeren "Lonely
weekends".
På veien til kirken i dag ville jo "Let's Boo- Ga-Loo!"
vært perfekt på full guffe på iPoden, en überfantastisk sak som høres ut
som James Brown med et mariachi deathsurf-brassband som backingband.
Inntak av fredagens Tacobrett bør gjøres akkompagnert av låta "Black
cactus stampede", og har du tenkt å riste løs hengemagen så gjør det til
bandets upolerte og fuktige tolkning av Berry-låta "I wanna be your
driver". Utrykket groove har vært overeksponert de siste åra, men skal det
brukes riktig MÅ det brukes til låta "Hieronymus bosch", et realt
fyrverkeri av en rullerocker låt som får lyspærene i huset til å blinke
selv om hovedsikringen er dratt ut.
Vi får håpe at dette suverene
bandet får tusenvis av nye fans med denne skiva, og at mange flere
oppdager at den kule ubetalelige filmmusikken, eller reklamelåta de hører
på tv, som den til Stabburets Mexican pizza, er laget av LOS PLANTRONICS! |
Los Plantronics
Rancho notorious!
Big Dipper
Records
Cd -
2007
 |
Los Plantronics:
Signor Havn
-
Slim Slammer
-
Eivind Staxrud
-
Njål Ra
-
pluss masse gjestemusikere
Genre: Norsk Mariachi Death Surf
-
Garasje
Låter:
Good times
-
Bobby Peru
-
Trunk music
-
Satan Jones
-
Jerome Green
-
The Ballad of Lucas Doolin
-
Sick, sober & sorry
-
Buzz meeks
-
Lima India 2 Bravo
-
You're gonna miss me
-
Big truck
-
I can tell
-
Sheena is a punk rocker
-
The good, the bad & the ugly
I Rockeweb:
2007
Linker:
Offisiell side -
På
MySpace
 |
Concerto in o-minor for
harp and nitro-glycerine
Først en uimotståelig nyhet: Forrige Los Plantronics-album, det
megakrapylfabulosomagnifikke "La orchestra diabolica" fra 2003, blir nå
gitt ut på vinyl til ære for oss vinylfriker, men ikke nok med det, neida,
dette albumet og serru blir gitt ut på vinyl, altså det jeg anmelder nå,
nemlig "Rancho notorious!", av herrene Signor Havn, Slim Hammer, Eivind
Staxrud, også kalt Dr. Stax og Njål Ra, også kalt The Midnight Cowboy. Som
vanlig er det en fullasta semitrailer fullasta med gjestemusikere med, som
The Noruega Mariachis som blåser fra alle kanter, Martin Caspersen på
hammond, Mona Varpe på theremin, kor, orgel, Reinhard Hvidsten på
munnspill og Mads Monstad på div. perkusjon.
Denne plata er dedikert til ånden til hillbillyulven Mr. Link Wray. Liker
du Link Wray fra før sier du? Vel, da slipper du å lese resten av denne
dølle omtalen, bare kjøp kjøp kjøp! Ellers er plata en hymne til ære for
alt som er bra med rock & roll gjennom 50 år, her finner du det meste,
levert med en energi som tangerer solens solstormer på en fin dag, og de
har for sikkerhets skyld dynka alt i twang, fuzz, trash, garasje,
piggtråd, spaghetti og tequila, med Tarantinos "From dusk till dawn" som
visuell inspirasjonskilde. Resepten har de kalt mariachi death surf og
dagsdosene er saftige, hele 7 ganger daglig skal nemlig denne obskure
buzzklassikeren inntas, og inntektene går uavkortet til ambassadørene av
trash og twang.
Vi får 8 originale Plantronics-forsyninger, men vi får også
garasjekarameller av Nobody's Children, vintage country, "You're gonna
miss me"-låta de gjorde til ære for Roky Ericksson på den nylig utgitte
tributeskiva til ære for Roky Ericksson, en Ramones-gyser, en Bo
Diddley-låt ved navn "I can tell", Ennio Morricone's største slager, men
de som kjøper cd-utgaven får ikke låt nr. 15, "Navajo". Angående Navajo,
det var liksom Navajoindianere, Apacher, Kiowaer, Commancher og
Siouxindianere jeg digga husker jeg, i min ungdom.
Vi har jo, som vanlig fra denne gjengen, en rekke soon-to-be-classics på
rekke og rad. En av dem har fått tittelen "Bobby Peru". Bobby Peru var en
villstyring i David Lynch-filmen "Wild at heart" fra 1990, og den berømte
bankranerscenen er en av filmhistoriens råeste og villeste, men også en av
de morsomste, med skuespillerprestasjoner av en annen verden. Band har
kalt seg selv Bobby Peru og band har kalt låter "Bobby Peru". Los
Plantronics' "Bobby Peru" er en skikkelig eksotisk
mariachispaghetti-instrumental, en sånn Morricone-sak, hvor du bare venter
på at Clintern skal åpne døra og plaffe deg rett ned med blybefengte
seksløpere. Los Plantronics er et band av få ord, det meste er
instrumentalt, men når de først synger så gjør de det som en durkdreven
kjeltring, en sangbasert kloning av Morgan kane, Wyatt Earp, Billy The Kid
eller Jack Dalton.
Før "Bobby Peru" har de plassert kun en låt, den første låta på plata, og
i den synger de. Det er Nobody's Children-låta. Urovekkende bra spør du
meg! Et kruttrøykriff åpner porene og en fuzzy gitarsprutende ildmaskin
strør twangpulver i øra på deg. Nydelig. Etter "Bobby Peru" kommer det en
så utrolig typisk Los Plantronics-låt; Duane Eddy møter Link Wray til
gitarduell mens et mexicansk spøkelseskor våkner rundt midnatt som spytta
ut av baren i from dusk till dawn og gir deg noe ala sang og du føler en
skrekkblandet fryd.
"Satan Jones" rocker deg tilbake til start. Mens garasjepunkriffa sparker
deg i nyrene får du tid til å tenke på at dette faktisk er bandets 5.
album. Finnes det et kulere undergrunnsband i Norge enn Los Plantronics
egentlig? En ny klassiker i Plantronics-katalogen er selvsagt ultrafete
"The Ballad of Lucas Doolin", som er en hyllest til skuespilleren Robert
Mitchum:
Well Robert Mitchum
was a moonshine-runner
on thunder road
highway patrol
in a barracuda
babe i don't care
- that's all he said
Kvikke lesere vil nok huske at jeg har skrivi noen pene ord om Goin'
Ape's versjon av countryklassikeren "Sick, sober & sorry". Havn og co.
gjør den noe annerledes, ikke overraskende, nesten som en countrypønklåt.
Morsomt! På generelt grunnlag føler jeg et behov for å ytre at det flommer
over av dritfete riff her som blir akkompagnert av et monsterkomp som ikke
gjør annet enn å fore deg med presise anslag på skarptromma og
basstrengene. Når vi i tillegg får blåsere, hammondorgel, munnspill,
mariachikoring og lett gjenkjennelig humor så må det bli bra vel, synes
jeg. De har også sampla filmsnutter, preiking som vi husker igjen fra
filmer, kanskje fra en Cheech & Chong-film også. Og de har sånn orgellyd
vi husker fra sirkus som barn. Nifst.
To låter skriker om å bli hørt: Roky-hyllesten er suveren, det samme er
bandets versjon av Ramones-suseren "Sheena is a punk rocker". At de
plukker ut en sak av Bo Diddley, eller Eric Mc Daniel som han egentlig
heter, viser at disse gutta drukner i god smak og pottetett teft; "I can
tell" ryker det av! Når jeg tenker meg om så synges det ganske ofte her
til Los Plantronics å være, gjør det ikke det da? Plata avsluttes med
Morricone og tittellåta til "Den gode, den onde og den grusomme". En
sprakende og revolversalutt av en slutt på en knakende god plate.
Los Plantronics er elsket av noen, hatet av flere og totalt oversett av de
fleste - jeg tilhører første kategori!
Rock Engh Roll 28
februar 2008 |
Los Plantronics
La orchestra diabolica
Mariachi Prod./Tuba
Rec.
Cd - 2003
 |
Los Plantronics:
"El Kairo"
-
Signor Havn
-
Slim Slammer
-
Eivind Staxrud
-
R. Fagerli
-
E. Eilertsen
-
Ole-Henrik M. Pettersen
-
M. Brass
-
J. Raknes
Genre: Norsk Instrumentalrock
-
Death Surf
Låter:
Once upon a time in Noruega
-
Sidewinder
-
Surf & A .45
-
Casbah
-
Bertha Lou
-
Surfin' the prairie
-
Wrestling midgets
-
Tijuana Mary y Juana
-
Dia de los Muertos
-
Crazy horses
-
Psycho bitch from Oz
-
Lonesome traveller
-
Evil Tiki
-
Shake N stomp
-
Plantrosaurus
-
Spaceosaurus
-
Black Mariachi
I Rockeweb:
2003
|
|
- "drinking
margaritas banging senoritas - fuck that shit man i wanna be a
bullfighter!"
ONA - DOS - TRES -QUATRO !!!! - (slik starter
ufattelige "Tijuana Mary y Juan")
Hvis du liker Link Wray, The Cramps, surfrock (death surf), meksikansk folkemusikk,
italienske spagettiwesterns, Tarantino-filmer, alt som er tilsynelatende
klin kokos sprøtt, og samtidig har sans for
humor, så er norske Los Plantronics det lureste du kan bruke gryna på.
Jeg regner med at du følger oppfordringen, tar skiva med hjem, dytter av
gummistøvlene i gangen, slår av forstyrrende elementer som P4 og
vaskemaskinsentrifuge, slipper ut bikkja, henter en øl i kjøleskapet,
jekker ølen, skyver plata inn i spilleren, guffer opp volumet, og lar
understimulerte sanser og puddingkropp svinge seg med en av de feiteste
platene som er gitt ut i Norge siden krigen.
Los Plantronics er ikke spesielt uerfarne musikere, for de har holdt det
gående siden midt på 90-tallet med diverse kromspring. I dag er det kun
Signor Havn på gitar - han er også arrangør og produsent - som er med
fra originalbesetningen. Bandet består ellers av "El Kairo" Gjestemoen på
gitar, Slim Slammer på trommer (stående) og Eivind Staxrud på bass.
Bandet har en spillekåt blåserrekke med seg både live og på plate som
vel nærmest er å betrakte som fast tilbehør til bandet (Los Noruegas
Mariachis)
oioioioi...en av låtene begynner med et skudd!?...
Platefesten til disse kreative skapningene startet med mini lp-en "The
latino car-club sountrack" i 1998, deretter ep-en "Cinematic gangsters"
i 1999, albumet "Mariachi death surf" i 2000, og "Columbian necktie" i
2001, hvorav de tre siste er utgitt på bandets egen label, Mariachi
Productions.
Deres nyeste prosjekt, "La orchestra diabolica", er også gitt ut på
Mariachi Productions, men verdt å merke seg er det også at de har brukt
Don Dons Hangaroundsounds Studio i Oslo. Don Dons er til vanlig å finne
bak gitaren i We (på norsk: vi), i tillegg til en rekke andre
prosjekter. Hangaroundsoundstudioet til Don Dons er meget spesielt, da
det har spesialisert seg på analog retro lydgjengivelse, ala
legendariske Toerag Studios i London, hvor siste skiva til The White
Stripes er spilt inn. Som om ikke dette var nok til å fremtvinge den
"riktige" lyden så har også plata fått en eksklusiv analog mastring i
Cutting Room Studios i Stockholm. Plata er forresten spilt inn live i
studioet, og i platecoveret skriver bandet at det ikke kan gjøres på
noen annen måte, he he.
På skiva finner vi en fin blanding av bandets egne hjemmesnekrede låter
og omarrangerte versjoner av gamle klassikere. De gjør utrolig vitale
tolkninger av ting som "Shake N stomp" av Dick Dale, "Lonesome traveller"
av Woody Guthrie, "Crazy horses" av The Osmonds (!), og ikke minst Willy B's "Sidewinder", som er en av platas nøkkelspor, og samtidig den som
åpner kosetimen etter en typisk meksikansk folkemusikktrudelutt på 40
sekunder med full blåserrekke og vill jubel.
Mesteparten av skiva er
instrumental og rytmekula "Sidewinder" er intet unntak. Los
Plantronics viderefører rockabilly, surfrock og garasjemusikk
(piggtrådmusikk) fra 50- og 60-tallet på en helt genuin måte, og
tillegger humor, samplinger, blåsere, sin kjærlighet til meksikansk
kultur, italienske spagettiwesterns, Tarantino-filmer og piggtråd-lyd på
en fabelaktig måte.
Bandet høres ut som en hysterisk miks mellom bossen Link Wray, The Cramps og
norske The Beat Tornados.
Det er altså flere fantastiske tolkninger her, men de beste sakene har
bandet laget selv, og det er først og fremst Gjestemoen og dernest Havn
som skriver låter. Og hvilke låter de skriver!!! Ta for eksempel
instrumentalen "Black mariachi". Den har et ultrafett riff, en seig feit
rytme, et herlig munnspill og ditto blåsere. Magisk musikk!
Til og med spagettiballader takler gjengen. "Dia de los muertos" er
perfekt akkompagnement til en norsk roadmovie fra Øvre Telemark. For
ikke å snakke om ufattelige "Tijuana Mary y Juan", som er den tøffeste
låta jeg har hørt siden mennesket oppdaget makaroni.
Delikatessene står i kø for å trenge inn i lydsystemet i hodet og det er
merkelig å kjenne at jeg føler meg som statist i en Ennio Morricone-film
når plata herjer som verst med meg.
Los Plantronics gir oss "Tijuana rock 'n' roll - Noruega style" og er
"La orchestra diabolica".
Jeg har nesten ikke hatt det så gøy siden jeg første gang hørte "She
said" med The Cramps!
Rock Engh Roll
september 2006 |
|
