|
Kjærlighetsopprøret har gjort seg såpass
bemerket med ep-en "Disco for the dead" fra 2003 og turnevirksomhet i
etterkant at de fikk tilbud om, og fått signert platekontrakt med Grammar
Records og bookingkontrakt med Less Work Agency. Debutskiva til trønderne,
"Loners/swingers", er produsert av Marcus Forsgren fra The
Lionheart Brothers, hadde slippdato 11 april, og i den forbindelse
hadde de slipparty på Blæst i Trondheim et par dager seinere. Plata er
allerede mulig å bestille hos Platekompaniet og Cdon så her jobbes det
effektivt og målretta.
The Love Revolt fra Trondheim består nå
igjen av 5 personer. De var også i utgangspunktet 5, men så sluttet
keyboardist Martin Risdal i juni 2003, under innspillingen av debut-ep-en.
De fortsatte deretter som en kvartett helt til en vakker dag i 2004 da
Ingrid Velle ble med på tangentinstrumenter, melodica og kor. De har
jobbet flittig med å få "Loners/swingers" så bra som de er kapable til og
kvintetten fikk en fin opptakt til plateslippet ved at de ble plukket ut
som Ukas Urørt-artist i NRK P3 i uke 12, men det kiler nok likevel litt i
magen før de første omtalene av bandets debutalbum foreligger.
Før man i det hele tatt har begynt å høre
på plata ser man at dette bandet har jobbet mye med image, approach og
effekter. Fargesammensetninger, bekledning, kroppspositurer og
ansiktsutrykk på bandbilder og plateomslag vitner om at bandet har tenkt
gjennom ting nøye og planmessig, og det er bemerkelsesverdig hvordan alt
de gjør og hvordan de ser ut ligner på musikken de spiller. Musikk og
tekster står for øvrig bandet for selv og tekstene er trykket i det
fyldige cd-omslaget som er vedlagt.
The Love Revolt antyder allerede i
bandnavnet at det meste i deres verden dreier seg om kjærlighet,
romantikk, følelser, kontraster, motsetninger og opprør. Tekster og musikk
er et resultat av, en konsekvens av om du vil, bandmedlemmenes, og da
kanskje først og fremst låtskriverne Dagfinn Ritland og Tore Mebergs
opplevelser mens de var unge, naive, lekne, frimodige og sårbare. Jeg ser
for meg unge herr Meberg kl. 04.30 en natt til søndag en eller annen gang
på 90-tallet. Han hadde drikki seg full på dårlig brennevin, dama hadde
slått opp og blitt sammen med sønnen til naboen til sin separerte far,
fyllenervene begynte å komme, leiligheten til Dagfinn var full av spy og
var herja med til det ugjenkjennelige, men i all elendigheten hadde man den nyeste skiva til Morrissey å glede seg over. Britens melankolske refrengsterke pop og
sterke følelsesladede tekster fikk Mebergs hjerte til å slå tusenvis av dobbeltslag
i lutter glede, og
midt blant alle tårene dukket det opp glade tanker om at han ville bli en
popstjerne med en stemme som skulle få modne damer, eller menn, til å dåne
av begjær mens han sang "The best lovers come from Namsos, but i am stuck
in Stjørdal with my joystick", eller noe i den duren. 10 år seinere er
Meberg sanger i et popband. Han synger ikke akkurat som Morrissey, han
lager ikke like bra låter, men han skal ha ros fordi han prøver så hardt.
Det virker som retrosynth, 80-tallspop og
melankoli blandet med punkattityde er på veg inn i varmen igjen, et band
som The Bravery nyter stor respekt om dagen.
I utgangspunktet kunne jeg for enkelhets skyld bare skrevet at The Love
Revolt spiller melankolsk pop med et punkbands energi. Men det er flere
ingredienser i musikken til bandet som må bringes til overflaten, og da er
vi tilbake til image, bekledning og slikt igjen. Ser du på plateomslaget ser du et
foto
av ei flott jente ved navn Solveig Hovstein som står på en spesiell
nedfryst måte, i rød kjole mot en lilla bakgrunn.
Hele opplegget smaker av Kraftwerk, roboter, mekanikk og syntetiske ting,
men fargene er feil, de skulle vært iskalde, men er varme, og vi føler
kontrastene.
Overfører vi dette til musikken til bandet så finner vi at retrosynthen
til Ingrid Velle har fått en fremtredende plassering i lydbildet. Som en
motsetning til denne erketypiske 80-tallssynthen finner vi den varme,
kraftige og tremolofylte stemmen til Meberg. På et av bandbildene jeg har
sett har alle på mørke røde skjorter, og de ligner på bilder av Roxy Music
anno 1973. Det er kontrasten som skapes mellom Meberg og Velle som kan
minne om en forenklet utgave av Roxy Music. Men vi hører også likheter med
nevnte Morrissey og The Smiths, The Cure, britpop ala Suede, Pulp eller
Auteurs, og vi hører spredte antydninger til pompøse gråtkvalte harmonier
vi til vanlig forbinder med Gene Pitney, Scott Walker og de ekstremt fine
balladene til svenske Weeping Willows.
Det er viktig at du gir denne skiva spilletid hvis du vil bli
ordentlig kjent med den. Da vil du oppdage at de flotte låtene de leverte
på "Disco for the dead" ikke var kun lykketreff, men utrykk for
låtskrivertalent utover det vanlige. Åpningssporet "Those who sadly lost
it" er genial pop. Låta har et utrolig catchy refreng.
Akkurat det samme kan skrives om "My highest ambition", en av to låter fra
debut-ep-en. Der Morrissey sang -"heaven knows i'm miserable now"-,
synger Meberg -"heaven knows i would love to stay indoors forever more"-
for å se på filmer og musikaler og sånn. Tekstene er som nevnt tidligere
vedlagt og fortjener å bli glant på. Artig lesestoff som passer ypperlig
til musikken.
Andre låter er bygd opp rundt Mebergs bærebjelke av en stemme, som "Modern
tears", en låt hvor Meberg får vist hva han er kapabel til på vokalfronten.
Denne låta har også et veldig fint refreng med nydelig koring av frøken
Velle. "Eleven dreams" er også en fin låt, det samme er "Wish i may, wish
i might". Begge viser frem bandet i sin mykeste fløyelsdrakt med masse
feel og eleganse. Diskorytmene tar overhånd på "Balloon song", en låt jeg
hopper glatt over i denne omgang.
Jeg tror ikke det finnes andre band i Norge som lager akkurat sånn
musikk The Love Revolt lager. En håndfull låter på debutskiva kan med
riktig markedsføring bli gjengangere i norske radiokanaler. I en verden
full av ondskap, krig og terror begått av syke mennesker hilser vi kjærlighetsopprøret
velkommen.
Rock Engh Roll 20 april
2005 |
|
I en musikkverden hvor stadig flere norske artister fortjener respons
presser noen unge studenter fra Trondheim inn en delikat ep som skriker
etter oppmerksomhet på bred front.
Med et lydbilde som bringer tankene til klassiske popband som The
Smiths, The Cure, sein 80-talls synthrock ala Depeche Mode, britpopbandet
Pulp og morsomme The Penthouse Playboys, har kanskje The Love Revolt skutt en gullkalkun med sin "Disco for the
dead".
Vi får servert melankolsk catchy pop fremført med to synther,
croonervokal, en leken gitarist, et kor dynket i tristesse, et
suggererende komp fremført av en flørtende bassist og en stødig
trommis.
Hvor mange slike band finnes det i Norge? Ikke mange,
om i det hele tatt noen andre enn The Love Revolt.
Når man anmelder dette bandet må man
huske at dette er disse unge menneskenes første ustøe skritt mot
stjernehimmelen. Man kan ikke sammenligne de med The Smiths eller
Morrissey med en gang.
Eller kan man det? Kanskje hadde "My highest ambition" sklidd ubemerket
inn på "Bona drag" med Morrissey? Ok, jeg lurer litt, men etter "The
Blue song" er jeg sikker: disse folka jeg aldri har sett og overhodet
ikke kjenner der langt oppover i landet fra der jeg bor kan virkelig
komponere magisk pop. Brett Anderson i Suede ville gitt bort en villa
for å få satt signaturen sin under den låta. Neida, jeg kødder ikke.
Nedturen blir stor med "Turning dark", som er en synthpop-sviske av
verste sort. Rett og slett usmakelig.
Så er popskuta i medvind igjen; "Breathe" er en ny flott låt med et
lekkert refreng og et spesielt og energisk sologitarspill av Risdal.
Femte hjul på sekshjulsvogna er fortreffelige "Nightsky", ep-ens beste låt,
hvis du klarer å leve deg inn i den. Tempoet er lavere, gitaren rødmer i soloppgangen,
croonerstemmen til Tore Meberg slår ut en Chris Isaak på en fullkommen
sommerkveld mens fuglene plystrer i vilden sky på et svaberg nær deg.
Melodien er skapt til å forføre - deg!
Avslutningsvis, "Disco for the dead" er mer Smiths-takter, og
det gjør ikke noe at det ligner? For hvor mange norske band ligner på lokomotivet til Morrissey og
Johnny Marr? Når bandet i tillegg hadde følehorna i været når Shagma
gikk på barne-tv i NRK er bare positivt. De spiller nemlig låtene fra den
nydelige franske animasjonsserien live! Denne gjengen vil komme lenger
enn til "bare" å være Ukas Urørt på P3, sann mine ord!
Rock Engh Roll 20
april 2005 |
