Low
Things we lost in the fire
Tugboat Records
Cd -
2001
  |
Low gir
ut gnistrende gode plater uten at mer enn en håndfull mennesker i
Telemark legger merke til det. Dette er det femte albumet denne
Minneapolis-trioen har spilt inn og det ble et slags gjennombrudd.
Low har til nå
vært kjent som et av de langsomste slowcore-banda på planeten, og de
har ikke blitt spesielt raskere denne gangen heller, men de har blitt et
mye mer interessant band. Steve Albini, kjent blant annet som produsent
for The Pixies, og bandmedlem i rufsebandet Shellac, har denne gang
blitt henta inn som produsent.
Radiohead-bølgen i Europa har nådd
statene og Low er en av de første amerikanske banda som helt tydelig
har hørt mye på den bølgen. Låt nr. 5 er veldig Radiohead-aktig
synes jeg. Likevel, hvis man skal snakke om inspirasjonskilder, så må
nok canadiske The Cowboy Junkies nevnes som den største. Fra midten av
plata og utover så ligner faktisk Low en god del på nettopp det
bandet.
Trioen har til denne plata henta inn et lass
med gjestemusikere, sikkert bosatt i Chicago-området, hvor plata
hovedsaklig har blitt teipa. Chicago er forøvrig en av planetens mest
spennende byer å være i for tiden hvis du ønsker å oppdage ny
hjerneutviklende rock.
Low var tidligere et svært så langsomt band med et minimalistisk
lydbilde. Det ble nesten for lite av det gode. Nå har de lagt på
piano, fiolin, trompet, samplinger, cello, keyboards, viola
og artige saker som yells, squeaks, noises og loops. Det høres kanskje
ut som om det har tatt litt av for trioen, eller meg, men de er utrolig flinke til
å spre alle godsakene utover slik at det aldri blir for kalkulert, pompøst eller
ustrukturert. De siste ordene ble brukt kun for å vise at skribenten var
skikket til å skrive omtale, egentlig er de riktige ordene i denne
sammenheng søvnig og rått - så vet du det (bob, bob, bob)
Plata er luftig og detaljrik samtidig som slowcore-følelsen er der til fulle. Steve Albini har sørget for at gitarene
ikke har fordufta, og når melodiene i tillegg er hårreisende
gode er det ikke helt umulig å tenke seg at denne skiva kan ligge
å knive om en topplassering når oppgjøret om årets beste album skal
utkjempes.
Bandets kvinnelige medlem heter Mimi Parker. Bandets mannlige
medlemmer heter Zak Sally og Alan Sparhawk. La oss håpe at de får solgt
noen plater denne gang. Det skulle vel være mulig det nå som det er så
innmari populært med sånn rolig, halvakustisk hyggelig musikk. Hvis du ikke får tak i denne skiva
umiddelbart så bør du vaffall prøve å laste ned låta "Dinosaur act" fra
nettet. Det kan være dette årets beste låt veit du. For et band!
Pugg denne teksten fra platas creme de la creme låt, ja, du skjønner
fort åssen låt det er:
you were their daughter
and your father flew airplanes
you and your sister
could tell by the backs of their hands
it was a dinosaur act
dinosaur act x3
and after expenses and pulling up fences
no more airplanes --
and putting your foot down
the nail shot up like a bright red snowflake
just like a dinosaur act
dinosaur act x3
dinosaur
and all through the dust
you feel that you must
hear the strains of a dove
but it's a dinosaur act
dinosaur act x3
dinosaur
Kos deg!!!
Rock Engh Roll 30 september
2006 |
|
