Lukas Kasha
Animated people's republic
Division Records
Cd
-
2007
Oj 12 juli 2007 |
Anmeldelse:
En av sommerens store
norske festivalnykommere er en sekstett som har levert sin debutskive
tidlig i 2007 (29/1). Oslo-bandet beskriver seg selv som en blanding av
pop, rock, new wave og new romatic. En rasekatthybrid som sees på
albumcoveret, der gaupe og leopard er samlet i en enhet på en fyr i
skjorte og dress.
De fleste forbinder Lukas Kasha med P3’s hyping av deres første single,
for øvrig utmerkede ”Love abuse”. Det var da også den som fattet min
interesse, med sin kjappe, tunge, happytriste sound, helt klart en av de
beste norske singler det siste året. Noen oppdaget bandet, som har
eksistert helt siden 2000, og var oppløst i 3 dager i 2004, da de vant
Fight Club på Garage i 2005. Andre fikk vel øyne opp for dem da de spilte
på ByLarm i 2005 og Øyafestivalen i fjor. I år har det blått masse
liveopptredener, ikke minst på flere av de etter hvert store norske
festivalene.
Lukas Kasha er et band, selv om mange tror det er en fyr. Lukas Kasha er
Andreas, Kris, Brox, Sven, Jon og Eivind.
Vokalisten, Andreas Prestmo (Andy) er låtskriveren, og det gjør han
utmerket, ikke minst tekstmessig. Bandnavnet har de nok hentet fra
fantasyromanen “De første to livene til Lukas-Kasha” av den bejublede
amerikanske forfatteren Lloyd Alexander, som for øvrig døde på vår
nasjonaldag i år.
Bandet beskriver seg som “This is the sound of late nights roaming the
streets and early mornings dancing on the rooftops.
This is
the sound of sophisticated ravage and dancing hordes…”
Ja, den euforiske stemningen i debutsingelen yter det nok rettferdighet.
Men en single, er vel en single…
Skiva åpner med andresingelen ”Neon meltdown” som åpner med en kort a-hask
intro av en eller annen grunn. Så skyver den i gang med et herlig
gitardriv som minner om salige britiske 80-tallshelter som the ComSat
Angels og Simple Minds. I neste fase trer inspirasjoner som Interpol frem.
Ingen tvil om at deler av inspirasjonen fra amerikansk indiescene også.
Låta blir vedre og bedre etter hvert som dem fremskrider, og etter en solo
som er en saling blanding av nevnte ComSat angels og ZZ Top på sitt
tøffeste så er jeg nesten solgt allerede.
Andrelåta er debutsingelen ”Love abuse” som er den mest spilte P3-låta det
siste halve året, etter at den ble lagt ut på Urørt i desember-06.
Fortjent. En anklagende men happy slå-opp sang, om å være dårlig behandla
i et kjærlighetsforhold. En låt til å bli i godt humør av! En tekst mange
kan kjenne seg igjen i, og kanskje noe av hemmeligheten til suksessen
singelen har hatt.
”I won’t lay down” følger opp, men er mindre tilgjengelig enn de to første
kuttene. Mer punka i attityden, men her kommer 90-tallsinspirasjonene
fram, med hissige bassganger. Låta handler om å ikke gi seg, og igjen får
den et ekstra løft i en gitarsolo. Låta skifter karakter, og får et pace
som gir refrenget et nytt driv. Detta er Lukas Kasha gode på. De starter
bra, og så driver de den ett hakk videre.
I fjerdekuttet ”People roam the streets” bruker igjen tøffe bassganger.
Her dukker Tracee Meyn opp med en soulsolo som passer utmerket. Deretter
tenker vi igjen på 80-tallets britiske klubb-liv med band som U2, Simple
Minds, band som med denne sounden ble stadionband. Mer og mer fremtrer
detaljrikdommen i lydbildet til dette bandet. For noen låter de lager!
Referanser spretter etter hvert som man hører bandet. Her høres vi i det
fjerne Joy Division, Psychedelic Furs, Sonic Youth, Depeche Mode, ja
kanskje også band som Pixies, Clash og Wall of Voodoo!? Er det rart man
blir begeistra allerede før man er halvveis…
”Escape” er siste låt lagt ut på MySpace, og det er vel nærliggende å
tenke at dette er neste singlesatsing. Selv om denne låta ikke er åpenbart
singlevalg, står den ikke noe tilbake for resten. Herlige gitarganger nok
en gang, og denne låta vokser etter et rolig mellomparti, da tempoet og
tyngden nok en gang skrus opp, før vi får de svevende gitarene ut mot
slutten.
Sjettelåta er Kreutzberg 66, som er enda tydeligere 80-tallsinspiret. Den
skiller seg ut som mer poppa. Her går tanker underlig nok til band som
Saga og Climie Fisher. Men her slippes mer teknoelementer inn, så den
norske tekno-scenen ville ikke mislikt denne. Simone Larsen fra D’Sound
opptrer her med ”smoothness” men hun måtte gjerne bidratt med mer.
Spesielt iørefallende er det ikke.
”Highway Train” høres ut som åpningen av en Stan Ridgway-låt, før den går
ut i en gitarpastisj ComSat Angels og Interpol ville drept for. Og når
Interpol for kort tiden slapp sitt nye album, og ble anklaget for at de
manglet låtene, så burde de betalt Andreas Prestmo. Han hadde fiksa
jobben. Låta er den beste Interpol aldri har gjort. Og aller best er den
twangy råtne gitarpartiene, som virkelig gir låta karakter. Herlig
gitararbeid låta igjennom, og fuzzet på slutten kan vi godt få mer av i
neste omgang! ”We’re on a highway train, seeking a higher plain”.
Neste siste kutt, ”Office walls” er tøft, men starter litt mer forsiktig,
før den drar seg opp med nok en gang utsøkt keyboardspill. Låta bruker tid
på å dra i gang. Såpass at du lenge tror at de har dratt en instrumental.
Men så kommer teksten perfekt inn. ”Waiting for the day to end…” Om et
trist og usikkert byliv, og låta gir et lite øyeblikk troen på at her er
det dårlige sporet. En litt slitsom tredemølle, men så skjer det noe i et
mellomspill. Plutselig kjører låta opp til en høyere etasje, der vi ser ut
over byen. Plutselig er låta blitt fullt på høyde med resten av materialet
på skiva. En av de lengste er den også. Etter fire minutter kommer
mellomspillet som hever den ytterligere. ”Had enough of these office walls…”
Detta må være selvopplevd.
”Alas, into the West I must go” er niende og siste kutt, akkurat når vi
har lyst på mer. Enda mer av de tydelige 80-talls indie-inspirasjonene. En
låt som forener det vi har hørt i resten av skiva. En god avslutningslåt
som gir oss et herlig gitardriv ut i evigheten, vestover.
Jeg veit ikke om jeg hater å innrømme det, men da VG rullet en 5’er for
dette albumet, tenkte jeg mitt. Såpass at jeg ikke sjekka det ut med en
gang. Singlen ”Love abuse” er nok et riktig førstesingel valg, men resten
av plata holder mer enn nok mål. Men sannheten er at gutta har stoppa på 9
låter, og alle er bra. Det er ikke et svakt punkt på skiva.
Mange kunne lært noe av det i dagens CD-alder. Jeg ser fram til
fortsettelsen. Dette er et band som har potensiale, spesielt på andre sida
av norskerenna! Send dem dette albumet. Så skal du se! Etter
utenlandsopptredener har de fått fans i Danmark, England, Belgia og
storbyturné i Pakistan (Da de er blitt favoritter til Pakistans store
artist Ali Khan!). Bandets sceneenergi henter de helt klart fra låtene.
Beste norske så langt siste året!
Det er lekkert produksjonmessig innpakket i en sound som er tøff og
moderne. Likte du inspirasjonene som her er nevnt, så har du funnet et
nytt norsk favorittband. Gi dem en sjanse!
Albumet vokser som en stor stygg klump i munnen. Hadde allsanglysten vært
like stor som på ”Love abuse”, kunne detta blitt reint skummelt. Det blir
spennende å følge fortsettelsen. |
