Startside

Hour of the Wolf.
En gitarintro som minner litt om noe en brutal utgave av Thin Lizzy kunne gjort med britisk folkemusikk, drar opp skrekken for ulvetimen. Så setter Høyem i gang; Det er Ulvetimen, stemmen uttrykker kald og skremmende natt. Burås spiller soloer så 16-delene spruter fra fingrene hans. Håra reiser seg på armene. Trommearbeidet er økonomisk, ikke et eneste unødvendig slag - en viktig faktor i denne låta, fordi det skjer så mye annet som trenger oppmerksomhet.

Look away Lucifer
Stålstrenger rett i sentralnervesystemet. Sånn begynner denne låta. I første del av sangen minner Høyem litt om en ung og desperat Johnny Cash. Vakker melodi som setter seg i hodet. Låta bygger seg opp, helt til den blir et kikkhull til helvete, med djevelsk dans før den roer seg igjen - men så braker det løs: Der det var akustisk i begynnelsen er det nå så elektrisk at hvem som helst, oppe eller nede, ville bli tvunget til å se bort. En magisk sang. En magnetisk sang med en tekst som i ettertid synes skjebnesvanger.

Honey Bee
Stillferdig start med et beskjedent keyboard og akustisk gitar. Fortsettelse med fullt komp som underbygger rytmen i denne fine kjærlighetssangen. Kvinne-vokalen (Ane Brun og Ingrid Olava) synger sin egen melodi samtidig som sangen går sin gang. Effektfullt og vakkert.

New woman New man
Bassen drar låta i gang, Burås dæljer ut en akkord, som om det er et signal om at "Her er det bare å trå til", og pianoet faller inn med et lite riff som skal bli en viktig bærebjelke i låta. Dette er tilstedeværelse i n'te!

What's On your mind
Latinrytmisk danskebåt-start, men så er det Madrugada i forkledning. Presis rytmeseksjon, Høyems vidunderlige vokal; Det brygger opp til storhet. Oh yes. Dette er stort. Knallsterk melodi, lyd av cello, glimrende små gitarsoloer. Vellyd og motstand i en og samme låt, det er neimen ikke alle som kan gjøre sånt og få det til å funke.

Highway of light
Et teppe av synth/stryk, og så braker det løs. Trommene snakker stakkato i kor med gitarene og Høyems vokal.
Ikke den sterkeste låta, men likevel ting å glede seg over, f.eks det rolige sisteverset med skjelveorgel og saksofon.

Vally of deception
Synth-introen overlappes av lekkerheter fra Burås' gitarer.
Sivert har litt rusk i halsen, han får etter hvert selskap av bass, ride og hi-hat før neste vers begynner. Så er vi skikkelig i gang med mengder av gitar og en genial koring mot slutten av låta.

Our time won't live that long.
Robert og gitaren, bare de to. En juvel av ei vise, en gudegitt musikalitet. En stemme som maner til oppmerksomhet - sterk og insisterende, kantete og myk på samme tid. En tekst som får frem klumpen i halsen.
Et ensomt orgel i bakgrunnen på slutten sangen.
En makeløs helhet.

Majesty
Cymbalvirvel, rusle-gitar og Høyem med sin beste cordfløyelsstemme. Elegant bass smyger seg ubemerket inn som en av jordens urlyder man plutselig legger merke til. Vispene sniker seg taktfullt over trommeskinnet og lister seg videre. Piano, et snev av slidegitar. Lekkert! Melodien har satt seg. Og da kommer overraskelsen: En synth brer seg forsiktig over melodien som et tynt hekleteppe og dramatiserer den med disharmonier i halve og hele toner. Med synth og gitar på bølgelengde skal en ny dimensjon besøkes og beseires. Det gjøres med største selvfølgelighet.

The kids are on High Street
Fuzz-gitar og Høyem starter ballet på denne POWER-rocke-cowboy-balladen. Fullt trøkk i bandet nå, etter noen rolige låter. Fine, sobre soloer. Gitaren har sitt eget refreng.
Velbalansert slide og soloer, melankolsk gladlåt.

There is a hole in my heart tonight

Ah there were times when I had just one eye
It took a field to fly and a bird to cry
Or just a bad foot and a bad-fingered hand
Just a bad foot and a bad-fingered hand

That sort of memory is no match for my poisonous pen
Big, bad, boy approaches the mirror
With a dead black bird in his bad-fingered hand
Hand extended in my direction
I am strong but I need protection

Ekstra forstyrrende på helhetsinntrykket var det nok også at første låta, dritlekre "Black mambo"", var som snytt ut av nesa til debutplata. Sikkert også laget på samme tida og en del av "Industrial silence"-settet. Den hadde det samme deilige skyvet og suget, og satt rimelig fort klistra fast i hypofysen. Det samme går faktisk for neste låt også, "Step into this room and dance with me". Så kom rockelåta jeg henta tekst fra over, og vi kan ta med singelvalget, "Hands up - I love you", før umiddelbarheten slapp taket til fordel for rå, mørk, relativt lite fengende og humørløse saker. Men det er denne retningen bandet valgte i august 2000 da de reiste over Atlanterhavet så det får vi jo bare godta med glede, eller bruke penga på andre ting. Satt opp mot de andre platene til bandet, både før og etter denne, så er det definitivt den mest depressive, mørke og melodifattige plata. Men likevel er den stor, for vi overøses av mektige og såre stemninger, og det er faktisk slik at i Madrugadas tilfelle er selv det dårligste bedre enn det meste som gis ut her i landet, og har vært det fra første innspilte tone.

9 minutter lange "Sister" er en bekreftelse på nettopp det. Det har med dyktige musikere å gjøre. Det har med en helt enormt god vokalist å gjøre. Det har med det rå, blå og stemningsmettede lydbildet å gjøre. Og det har med låter som vokser sakte å gjøre. "Sister" virker så tannløs, så treg og sjelløs med det første, men har du tid nok vil den låta og flere andre låter på plata finne seg til rette i deg. Og de tar seg god tid. Det må du ha også, hvis ikke vil du og "The Nightly disease" aldri finne kjemien. Robert S. Burås på gitar, Sivert Høyem på vokal, Frode Jacobsen på bass og Jon Lauvland Pettersen på trommer har levert et nytt manifest til glede for mange, og kanskje uro for noen, og de går sine egne veier. Jeg følger dem gjerne på veien, selv om jeg vet at det er mørk sirup på brødskivene på toppen av nistepakka.