The Magic
Bullet Theory
Love aka sugar
Naz Recordings
Cd
-
2006
Rock Engh Roll 26 november
2006 |
Anmeldelse:
Danske The Magic Bullet Theory fra København er ute med oppfølgeren til
debutalbumet "Poems & explosions" fra 2003. Albumet er gitt ut på John
Narroway's Naz Recordings, som holder til i svenske Malmö, altså bare
tidenes lengste golfslag unna. Plata blir distribuert av Granat her i
landet, og ett eksemplar har landet hjemme hos meg. Verden er sannelig
liten dere.
Det nye albumet heter "Love aka sugar", og er laget av en kvartett som har
blitt tildelt følgende navn av sine biologiske opphavskilder: Klaus
Højbjerg, Stefan Andersen, Ole Svenningsen and Chandu Chodavarapu. Disse
trakterer mikrofon, gitar, bass og trommer, og ligner veldig på et
garasjerockband før vi begynner å høre på plata.
Noe av det vi legger merke til ganske tidlig i lytteprosessen er at det
befinner seg feite blåsere midt i lydbildet. Hvem som blåser står det ikke
noe om noen steder, men de kan sakene sine, og blåserrekkas soulbidrag får
The Magical Bullet Theory til å ligne på garasjerockens utgave av
Southside Johnny & The Ashbury Jukes, for de som husker dem, men dette
danske bandet har verken groovet, spruten, feelingen eller låtene til New
Jersey-gjengen.
Skal vi være litt snille, siden det er dagen etter bursdagen min i dag, så
kan jeg sammenligne dem med Reverend Horton Heat, Dirtbombs eller Detroit
Cobras også, men da er jeg i overkant snill. Men blåserne orker ikke blåse
hele tida. Jeg hørte på The Libertines her om dagen og kvartetten fra
Skandinavias største by ligner kanskje litt på dem også, altså uten
blåserne.
Det dreier seg altså om postpunk, skapunk og/eller garasjesoul, som er
fett nok for meg, men utfordringen til The Magical Bullet Theory blir å
komme opp med litt mer helstøpt låtmateriale enn på denne plata, for dette
holder ikke. Variasjonen er bra, og det gjør seg bra at de starter låter
med mexicansk folkemusikk-aktige saker som på "Kiss it goodbye", men det
blir for mange kjedelige låter her altså.
Det er såpass ille at jeg må sette på hver låt flere ganger og jobbe hardt
for å finne noen låter jeg kan anbefale. Det blir liksom en motor som
starter opp og freser på alle pluggene, men som sakte men sikkert daffer
ut i ingenting, om du forstår. "Johnny come lately" er et godt eksempel i
så måte, den starter opp bra med et tøft riff, en stødig og partybefengt
rytmeseksjon, blåserrekke som blåser halsen tom for gruff, men så avtar
stormen og du blir sittende igjen med litt flau bris i trynet. De har
skikkelig problemer med å lage refrenger som gjør deg til et hjelpeløst
offer for musikken deres.
Men selv om det svikter litt på låter som sitter igjen etter at plata er
plassert igjen i hylla, så er de flinke til å lage diggbare arrangementer,
som i "The Bright lights", hvor de viser oss hvor flinke de er til å ligne
på et skapunkband de har hørt mye på. Singelen "A town called tender" er
også litt ska-inspirert, og den vil sikkert gjøre seg bra på radio, men
ikke i mitt hue.
De låtene som jeg vel egentlig liker best når det kommer til støkket er de
to låtene hvor de ligner mest på et vanlig garasjeband, det er vaffall de
låtene jeg orker å sette på en gang til nå helt på tampen av omtalen.
Låtene har ganske morsomme titler også, eller hva sier du til "A crash
course on how to love" og "Crash! Boom! B-B-Bang!".
Et B-B-Bang! som avslutter plata, men det er jevnt over for mye løskrutt
her. |
