Hovedside

Når dette skrives har progrockbandet Magic Pie fra Mosstraktene erstattet en av sine to hovedvokalister, Allan Olsen, med Eirikur Hauksson, en islandsk hardrockvokalist av godt europeisk kaliber. Bandet har også nylig blitt tildelt prisen for årets "Progressive Rock Indie Artist of the Year 2007" i Progressive Rock Hall Of Fame. Bandet har altså blitt berømmet for sine tidligere bragder, samtidig som de har innsatt en ny sterk vokalist som er et solid grep for å sikre en suksessfylt fremtid med lass på lass med ros, også internasjonalt.

For sånne oldiser som meg så blir mimrefaktoren ganske høy få minutter ut i "Circus of life", som er oppfølgeren til bandets glimrende debutalbum "Motions of desire", som allerede har blitt 2 år gammelt. Bandet er nemlig et vellydende ekko fra 70-tallet, og tankene spinner euforisk rundt i knoll og hjerte når bandet veksler fra å minne om den ene storheten etter den andre. Men selv om bandet til tider er et retrospektivt speillydbilde av Pink Floyd, Jethro Tull, Uriah Heep, Yes, Emerson, Lake & Palmer, Kansas, Alan Parson's Project og tidlig Genesis, for å ha nevnt noen av de mest kjente, så oppdager man etter noen lange minutters lytting at bandet har et kreativt særpreg og en tydelig signatur.

Magic Pie har glitrende musikere og sangere, og det veksles mellom lange musikalske utbroderinger med orgelbruset til Gilbert Marshall og den noe David Gilmour-lydende sologitaren til Kim Stenberg som det dominerende i lydbildet, og flotte vokalharmonier med utsøkt flerstemt koring. Magic Pie har et melodisk fundament som er imponerende. Ja, de lager skikkelig fine låter, fengende saker, og så flipper de altså ut i lange perioder med überkul progrock.

Tittellåta, eller verket som den kanskje heller bør kalles, varer i over 45 minutter og er delt opp i 5 deler, der "Trick of the mind" på 21.50 minutter ruver lengst. Det hele starter så melodisk, akustisk og lekkert, den maler som en kattepus, før proglokomotivet dundrer inn på stasjonen. Låta er ren magi, og jeg håper de som liker dette oppsøker kildene fra 70-tallet. Da har de mye å glede seg til.

De to siste låtene på plata er jo heller ikke korte snutter, der de drar seg utover mot 10-minutters mållinja. Låtene må vel nesten bli så lange hvis de skal få sagt alt det dem skal si gjennom instrumentene sine, og det mangler ikke på ideer her. I starten av "Pointless masquerade" viser de seg fra en riffsterk side også, jeg har vel ikke nevnt det foreløpig, men plata strutter av fete riffs, og det er ikke rip-off riff, men et egenutviklet arsenal av progriff.

Selv om plata varer i godt over en time så blir det som å se en god film - tida går veldig fort.

Rock Engh Roll 20 februar 2008

Eirik Hanssen er vokalist, Bassist Lars Petter Holstad, Gilbert Marshall på vokal og keyboard, Jan Torkild Johannessen spiller trommer, Kim Stenberg er gitarist, mens også Allan Olsen trakterer vokalarbeidet i det Østfold-baserte bandet Magic Pie. Sammen lager disse seks klassisk progrock med dype røtter i 70-tallet. På denne promoplata presenterer bandet 8 spor de håper skal være tilstrekkelig ”overbevisningsmateriale” til å skaffe dem en platekontrakt.

Personlig kan jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg har hatt noe dypt og hellig forhold til progrock tidligere. De laaange sangene har heller virket kjedelige enn interessante. Men når jeg nå hører Motions Of Desire begynner jeg å lure på hva i all verden som var galt med meg.. Hvorfor har ikke jeg kicka på slik musikk tidligere? Svaret ligger kanskje i at jeg ikke har hørt nok slik rock, eller at jeg rett og slett må ha hørt feil band. Dette er i hvert fall udiskutabelt solide saker, og sjelden har nysgjerrigheten min blitt vekket som på denne skiva.

Som sagt har bandet sine musikalske røtter godt plantet i 70-tallet, men de har allikevel et slags sideblikk til kontemporær rock, og kanskje også med et lite nikk inn i fremtiden. Magic Pie er kvalitetsprog det er lett å la seg fascinere seg av, og vanskelig å gå lei. Selv om soundet deres ikke er like erkeoriginale som for eksempel The Mars Volta, eller like hardtslående som King Crimson, har de funnet sin nisje i et musikalsk landskap som gir meg assosiasjoner til band som Dream Theater, Marillion, og Deep Purple. Egentlig ikke band jeg er overbegeistret for, men det er sammensmeltningen av dem som gjør det så bra.

Magic Pie burde appellere til spesielt det progelskende publikummet, men også til rockinteresserte generelt. Med sitt til tider erketypiske sound, med keyboard og alle de ”svevende” elementene, er det veldig lett å plassere dem i progsjangeren, og det er liksom først og fremst et sabla godt progband dette er. Folk med utelukkende sans for for eksempel 3,5 minutter lange fuzzpoplåter vil kanskje rynke litt på nesa. Men kanskje finner også dem noe å hekte seg på i løpet av Motions Of Desire. Det er noe av det som fascinerte meg mest ved denne plata; allsidigheten.

Som tidligere nevnt består denne skiva av 8 knallsterke spor, men det er definitivt førstelåt ut, den 20 minutter lange Change, som tar kaka her! Det er i og for seg veldig hyggelig, ettersom det er denne låta som best definerer bandet, og den musiklaske veien gutta i Magic Pie har planer om å følge i fremtiden. Dette i følge presseskrivet. Den staker ut kursen for progherredømme i Norge, og hvis det finnes en Gud, også worldwide.

Bandets sound drives frem av to flotte vokalister, samt en meget habil gitartraktering av Kim Stenberg som legger riff på riff i beste Petrucci-stil. Imponerende, men aldri flinkis-kjedelig slik nevnte Petrucci har en lei tendens til å være. Nevnes må også den artige orgellyden som fremhever bandets klassiske 70-tallssound, og gir meg digge Deep Purple assosiasjoner.

Vi som er glad i god rock, og kanskje spesielt de som er glad i god progrock, kan bare krysse fingrene, og håpe på at en eller annen labelboss har vett på å signe disse gutta til selskapet sitt.

Rune Riff 23 mai 2005