The Magnetic Fields
Distortion
Nonesuch Records
Cd
-
2008
 
Rune Riff 12 januar 2009 |
Anmeldelse:
Stephin Merritt er Magnetic Fields.
Mannen som siden tidlig nittitall har gitt ut skiver som The Magnetic
Fields, er selve hjernen bak bandet, og en habil musiker. Bandet har en
egen evne til å trylle frem de vakreste indiepopperlene som tenkes kan,
samtidig som de henter inspirasjon fra fortid som fremtid. At
bandmedlemmer skiftes ut med jevne mellomrom er heller ingenting for
lytteren å henge seg opp i. Det er Merritt og hans låtskrivertalent som er
hovedfokuset når det gjelder Magnetic Fields.
De to-tre siste åras indierock-wundere har vært band
med beina godt plantet i en shoegazete og tidvis kaotisk tilnærming til
skurrepopen sin. Tenk bare tilbake på No Age og Times New Viking, og
høyaktuelle The Pains Of Being Pure At Heart. Så også med Magnetic Fields.
Fjorårsskiva deres, Distortion, er som meislet ut av seig og søt honning,
dyppet i et deilig, tidvis kaotisk wall of sound-støyete lydbilde, med et
kremmerhus av en popgefühl og en vegg av gitarlyd. Sprinkler man litt
deilig monumental og stor trommelyd over det hele, og vekslende
mannlige/kvinnelige vokalharmonier, har man essensen av Distortion.
Der Merritt var skiftende vårkåt/melankoliker på
bandets mesterverk 69 Love Songs, deres ”ode til kjærligheten”-epos fra
1999, er Distortion-Merritt i støypop-modus fra første rille.
Det er Phil Spectors Wall of Sound anno 2008 vi
møter, og det er en Merritt i låtskriver-storform. De deilige harmoniene
som virkelig spisser hver eneste av de 13 låtene, gjør sitt til at du
alltid er litt i villrede om hva mannen egentlig vil. Vil han lage pop,
eller vil han lage smågrym Jesus and Mary Chain-støy? Han vil selvsagt
begge deler. Og det er denne deilige symbiosen som gjør Distortion så
ufattelig ”lettlyttelig”, men samtidig så uendelig herlig og
overlevelsesdyktig.
Den kvinnelige vokalbiten er det Shirley Simms som
står for. Dama har tidligere lånt bort sin smørdeilige vokal på 69 Love
Songs og Stephin Merritts soloplate, Showtunes, fra 2006. Simms skal
utvilsomt ha sin del av æren for at denne skiva har blitt så vellykket og
beint ut herlig som den har blitt.
Å fremheve enkeltlåter er egentlig nytteløst. Det
meste holder jevn kvalitet, men det er allikevel spor som skiller seg ut.
For eksempel California Girls, platas andrespor, som lyder som en Beach
Boys-møter-Jesus and Mary Chain mash-up hvor de to leker seg frem til et
deilig lydbilde-kompromiss. En soleklar højdare fra fjoråret.
Slik går det slag i slag på Distortion. Har du sans
for Magnetic Fields sine tidligere utgivelser er det ingen grunn til å la
være å innlemme denne plata i samlinga di, det samme gjelder egentlig
uansett om du har kjennskap til bandet eller ei. Dette er deilig! |
