Startside

Det er noe eget med skivene til Magnolia Electric Co. Jason Molina har en helt egen evne til å mane frem den deilige sedate følelsen av bygde Amerika, støvete landeveier og følelsen av tapt kjærlighet, desperasjon og deilig melankoli.

Josephines bakteppe er ett av tap og sorg. I 2007 mistet Molina og bandet hans en trofast kompanjong i form av Evan Farrell (turnebassist og fast inventar i Rogue Waves)som omkom i en brann. Det er fristende å si at dette har satt sitt preg på Molinas låtskiverkunst og det melankolske soundet til bandet. Sannheten er allikevel at Magnolia Electric Co. alltid har innehatt denne ekte nerven og den troverdige tristessen på albumene sine. Om dette er mer fremtredende denne gang enn tidligere, er mye mulig. Vakkert er det uansett, og særdeles behagelig for oss som er glad i god rock, vakre låter og setter pris på tekstinnhold.

Josephine finnes ikke nyskapende eller banebrytende på noen måte, men det tror jeg aldri Molina har hatt som målsetting å gjøre. Noe som i og for seg er helt greit. I alle fall når han gang på gang lager skiver som dette. Album som setter preg på hverdagen vår, skaper ro og rom for ettertanke.

Soundet er det samme som tidligere. Denne gangen kanskje enda litt mer neddratt og trygt. Jeg er glad i uptempo rockere også i americana format, men det er ikke behov for å etterlyse slike låter lenger når man lytter seg gjennom Josephine, etter min mening. Det er nemlig så plenty med gode låter her, at man blir mer enn tilfredsstilt, om ikke i rockefoten, så i hvert fall i topplokket.

Piano, sax og varm gitarlyd. Du har hørt det før, og får lyst til å høre det igjen, igjen og igjen.. Jeg har ikke lyst til å trekke frem enkeltlåter i dette dyslektiske forsøket på å beskrive Josephine. Det ville vært urettferdig ovenfor alle de andre låtene på albumet. Samtlige 14 låter er av uunnværlig kvalitet.

Nok et fantastisk 2009 album. Kanskje det beste.