Mahogny Frog
Do 5
Monjune
Records
Cd
-
2008 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 8 mai 2009 |
Anmeldelse: Monjune
Records er et New York-basert plateselskap som har eksistert siden 2001,
og som har spesialisert seg på å gi ut plater som utforsker de
ekspanderende grensene til ikke-overprodusert, genuin, utfordrende musikk
som ikke lett kan kategoriseres. Mer presist kan vi si at man holder jazz
i ene hånda og progrock i den andre, men siden dette er musikk hvor
grensene flyttes så testes også psykedelisk rock, jam-rock, jazzrock, postrock,
ambient, elektronika
og avant-garde. Monjune Records er hjernebabyen til en viss Leonardo Pavkovic,
som oppkalte plateselskapet opp etter en plate utgitt i 1970 av Soft Machine-medlem Robert
Wyatt, kalt "The Moon in june".
Mahogny Frog selv kommer fra Winnipeg i Canada, og består av Graham Epp og
Jessie Warkentin på gitarer, micro moog, farfisa orgel, farf muff, arp
string ensemble, korg ms2000, el. og akustisk piano; Scott Ellenberger på
el. og akustisk bass, briscoe orgel og perkusjon; J.P. Perron på trommer,
conch og electronics og Epp/Ellenberger på trompet. "Do 5" er kvartettens
5. album, og det er vel så mye et turneband som et plateband. De elsker å
reise rundt å "oppdage" musikken sin fra stadige nye innfallsvinkler.
Ingen grenser, alt er lovløst eller bare løst. Dette er således musikk som
krever et lydhørt publikum, dette er musikk for viderekomne lyttere, som
ikke har smaksmessige begrensninger i forhold til genre.
Det starter med den Frank Zappa inspirerte "G.M.F.T.P.O". Låta "is
introducing the band" og ruser i bare halvannet minutt, og før vi får satt
oss godt til rette i godstolen er "T-Tigers & toasters" i gang. Den varer
i hele 11.11 minutter og er langversjonen av åpningslåta, enn si
åpningslåta med tilbehør, der den starter med litt ambientelektroniske
virkemidler, så postrockende, tungt rullende, det tar av, roer seg, og
lyset i tunellen viser seg å være et motkommende tog. Etter noen
gjennomlyttinger er man egentlig ikke i nærheten av å være dus med skiva,
som varer i ca 45 minutter. Her er det en genremiks, instrument- og
detaljrikdom som er sjelden vare selv i våre dager, hvor alt er prøvd,
trodde vi.
I tråd med Monjunes lydfilosofi er soundet produsert med høygaffel, skarpe
kanter er ikke polert bort og musikerne er så forbanna dyktige i sitt fag
at hele mahognifrosken høres ut som en levende groovy organisme i
jungelen. Kombinasjonen mellom gamle og nye instrumenter, elektriske og
akustiske, rock som ikke rocker og rock som rocker, riff som løser seg opp
i kaos før solen titter frem, i det hele tatt polariseringa og kræsjinga
mellom det rytmiske og urytmiske, og ikke minst den alltid tilstedeværende
sumpfølelsen i soundet, som i stor grad skyldes alle de spesielle
orgellydene, fører til et sound som er temmelig originalt.
Jeg har ikke blitt ordentlig kjent med denne plata ennå, og jeg begynner å
tvile på om jeg noen gang blir det, i mellomtiden koser jeg meg glugg i
hjel, og er sjeleglad for at noen sender plater over Atlanteren for å få
den omtalt in the valley of darkness. Er det noe for meg tenker du? Vel,
nå er det "Demon jigging spoon" som spilles og jeg tenker at Mahogny Frog
må være krysninga mellom The Mothers Of Invention, Amon Düül, Tortoise og
Soft Machine selvsagt. Da er det jo noe for deg! |
