The Marble Kings
Rebel knight Sam
Marble Kings DA/Phonofile
Cd
-
2009 -
På MySpace
Rock Engh Roll 1 august 2009 |
Anmeldelse:
Har du traska fra platebutikk til platebutikk i by etter by og tråla
gjennom internett døgnet rundt i årevis for å finne et norsk band som spiller barokkpop med en sommerlig bismak av psykedelia, folk, glam og easy
listening uten hell? Nå kan dine leitende dager være talte: The Marble
Kings har gitt ut sitt debutalbum, "Rebel knight Sam", i samarbeid med
Phonofile.
Har du langt over gjennomsnittet god husk husker du at The Marble Kings
ble kåret til Ukas Urørt på NRK P3 i uke 38 i 2003. De kom dessuten til
finalen i Kjempesjansen på NRK samme år med låta "Hometown prophets", som
er inkludert på denne plata. Kan jo også nevne at denne plata er spilt inn
i Athletic Sound Studio i Halden, og Kai Andersen har produsert sammen med
bandet. Det er veldig god lyd!
Det er Porsgrunn-gutten Øystein Ange som skriver tekster og musikk, mens
resten av bandet bidrar på arrangementene. Ange spiller også akustisk og
elektrisk gitar, mens Simen Loe synger, Kjetil Hoem spiller bass, Pål
Magnus Nordby spiller piano, synth, fransk horn og mandolin; sist men ikke
minst har dem Geir Ormøy på trommer.
Lyden er god, og det er gode
musikere. I Simen Loe har de i tillegg bladd frem en krembefengt vokalist.
Jeg liker for moro skyld å høre etter om stemmen eller fraseringene til
vokalisten i et band ligner på andre, og Loe ligner på en mellomting
mellom Bob Walkenhorst i The Rainmakers og Gene Pitney. Bandet har altså
en kanonbra sanger. Det i seg sjøl er
jo en supergod grunn til å kjøpe skiva.
The Marble Kings får hjelp av strykerkvartetten Bow! til å legge et varmt
teppe av godlyd utover mange av låtene på plata. Som om ikke de var nok har de dratt inn
enda to personer på congas og trompet, samt et par gjestesangere. Så The Marble Kings har laget en gjennomarbeidet og detaljrik plata som må lyttes
til mange ganger før låtene modnes. God tid er to stikkord her.
Men, åpningslåta, "Revolution?", er en sterk, men ganske lett tilgjengelig
powerpop-låt, som fester grepet, og sammen med neste låt, "Heartstrings",
pløyer de opp mark for resten av plata som på langt nær er så umiddelbar.
På tributelåta "Lou Christie", som Lou Christie har kommet med innspill
til, begynner det å bli litt flere lydmontasjer å forholde seg til. På "Soap
bubbles" tar de ideen med strings helt ut, låta er nemlig gjennomsyra av
strykere. Ikke helt min stil. Neste låt heter "That's me". Nettopp, that's
me!.
På låt nr. 7 sperra jeg sansene opp. Introen ligner på noe jeg har hørt på
et Zelda tv-spill, men Ange har ikke henta noe derfra sier han, og han
har pakka hele låta inn i et teatralsk og særdeles kreativt arrangement,
med masse overganger og intrikat spilling, ja ganske intelligent og smart
pop egentlig. Bra spilt er det også, skru opp volumet og bli imponert over
hvor tight det er, disse gutta har spilt sammen noen timer, eller de har
utrolig gehør, sannsynligvis begge deler.
"The End of the world" kunne vært en slager for Gene Pitney, eller Burt
Bacharach. Anges melodiske teft er uovertruffen, denne låta er som et
flashback til 60-tallet, men jeg tror jeg har hørt refrenget før, men
siden jeg ikke kan bevise noe kommer det tiltalte til gode, noe som betyr
at Ange har skrevet en suveren poplåt.
Selv om det kommer en liten nedtur så avslutter The Marble Kings
fenomenalt med "The Hereafter". Plutselig drar de til med progressiv rock
som river i ørene. Det starter sedvanlig, med piano, Loe-vokal, strykere
og en en typisk Ange-melodi; men så flerrer en tynn gitarsolo opp lufta og
bass, trommer og rock 'n' roll fyller luftrommet. På siste låta fyller de
luftrommet! Tida er overmoden for at The Marble Kings blir allemannseie. |
