Marble Sheep
Message from
oarfish
Fünfundvierzig
Cd
-
Vinyl -
2007
Rock Engh Roll 5 mars 2008 |
Anmeldelse: En
"oarfish" kan bli 9 meter lang, veie 300 kilo, men den kommer sjelden til
overflaten så det er ikke mange som har sett den, fisken altså. I et
herlig lite ordspill har dette japanske hardtrockende psykedeliske
garasjebandet flyttet fisken ut og i bane rundt jorden, in orbit, og
skiva, som gis ut på cd og dobbelt vinyl, har fått navnet "Message from
oarfish". Meldingen fra bandet kommer altså fra en oarfish in orbit. Men
nok om det.
Verken du eller jeg har sannsynligvis hørt om dette bandet før, til tross
for at dem kalles "japanese psychedelic rock gods". De har holdt på noen
år nemlig, gitt ut flere plater, og sidestilles med band som Acid Mothers
Temple og White Heaven. Jeg har jo fått helt dilla på et japansk band som
heter Boris, og det er tydelig at det finnes mer mellom himmel og jord på
rockfronten i Japan, som denne gromme kvintetten fra Tokyo er et godt
eksempel på.
Bandet har en litt snurrig line-up, med to trommeslagere, Sawada og
Iwamotor; Tak på gitar, Rie Miyazaki på bass og kor, forøvrig et
kvinnfolk som er akkurat like høy som bassen hun spiller på; og selvsagt bandets tour de force, Ken Matsutani på gitar og
vokal. Ingen av disse var særlig kjent utenfor de japanske øyer, før de en
vakker dag satt seg på flyet i Tokyo, fløy halve jorda rundt, og landet i
Europa en gang i 2006.
I Europa gjennomførte de en liten turne, hvor et av de snurrige innslagene
var en person utkledd som en sau dansende rundt på scenen, i perfekt
symbiose med Marble Sheeps kosmiske og hypnotiske støy. Hver lille konsert
de holdt førte til nye bookinger, også på større festivaler, så året etter
måtte de til Europa igjen, og gjennomførte giger i samfulle 30 dager i
mange europeiske land, sammen med turnepartneren Drive By Shooting fra
Berlin.
Stilen til bandet kan ingen klage på, der de vekker herlige assosiasjoner
til tidligere krautrock og spacerock band som Amon Düül og Hawkwind, og
rocker høl i helsetrøyene til alle hønngamle fans av storheter som The
Stooges og MC5. I tillegg har de ett godt øye til mastodonten innen
hardrocken, Black Sabbath, og en punka energiutløsning som tangerer The
Damned. Alt dette og mer til - all this and more.
Plata, som er gitt ut på den nordtyske labelen med det smått utrolige navnet
Fünfundvierzig, og som også huser artister som Nico, Holger Czukay, Damo
Suzuki, Acid Mothers Temple, Liquid Visions og mange andre, er
lang som en oarfish, og passer utmerket til en dobbel vinylutgivelse.
Bandet har tatt poenget, for hvorfor skal man ikke fortelle om alt man har
på hjertet hvis det man har på hjertet er verdt å fortelle, så her får du
så lange gitarsoloer at du regelrett svimer av av glede, forsøk på pop,
lange kosmiske utblåsninger med en sugende effekt på innvollene,
infernalske brudd og eksplosjoner i et støylandskap kjemisk fritt for pen
lyd, alt mens en kvinnelig bassist og to duellerende gitarister
bombarderer sansene dine med vellyd og positive vibrasjoner.
Fra "Tears" spraker det hele i gang med en styggvakker gitarintro og
resten av bandet faller etter tur inn på plass i lydbildet, til "From the
centre", en hardrocker i sakte kino, avslutter ablegøyene en halv dag
seinere, har du fått den store ære å ha blitt med på en musikalsk reise
med et band som garantert har fått sin energi fra selveste Godzilla,
monsteret som reiste seg fra havets dyp, stinn av nukleær forurensing
etter menneskehetens ødeleggende vanskjøtsel med naturressursene.
Rocken til Marble Sheep er som menneskehetens forurensing, irreversibel,
på den måten at har du først fått den får du den ikke ut av systemet, men
mens forurensing er negativt er Marble Sheep positivt, ikke sant. Vel, har
du ikke hørt japansk rock tidligere så lytt til disse - you'll have a
great time while you play "Mana" loud as hell is breaking loose! |
