Mayflies
Circus noir
CCAP
Cd
-
Minialbum -
2005
 
Rock Engh Roll 29 mars 2005 |
Mayflies:
Erik D. Salvesen, vokal, gitar
-
Ole Reidar Gudmestad, gitar, kor
-
John Olav Håland, bass
-
Chris Hansen, trommer
Genre:
Norsk Rockeopera
-
Poprock
Låter:
The Poster
-
Calypso's requiem
-
Circus noir
-
Tight-rope walker
-
Killer on the loose
-
The day the elephant died
- End
I Rockeweb:
Check#1
Webreferanse:
Mayflies
Anmeldelse:
Håkon Moslet har sagt
om Mayflies at de er et solid og samspilt rockeband med en karismatisk
vokalist. Sondre Lerche har sagt om Mayflies at de kjønnsløse, grå og
traurige. Spørsmålet er selvsagt: Hvem er Håkon Moslet og Sondre Lerche?
Stavangerbandet har fått en fin start på karrieren sin med seier i den
nasjonale Zoom-finalen i 2003, etter å ha gått videre fra den lokale
Stavangertevlinga. De har turnert flittig og fått oppmerksomhet også
utenfor hjemmets fire vegger. De går i visse kretser for å være et
ultrafengende 60-talls inspirert popband som ikke går av veien for å prøve
noe som er litt annerledes, som rockeoperaen "Circus noir". Denne
rockeoperaen blir gjerne hentet frem som en egen fristilt del av bandets
konserter, og den handler om et sirkus hvor de mørke kreftene herjer, men
hvis jeg forstår det jeg hører så er ikke tilstandene verre i det sirkuset
enn i andre sirkus, eller i samfunnet forøvrig. Musikken som ledsager
dette er ikke lystig og munter, men litt bitter og guffen. Spørsmålet er
selvsagt: Hvorfor må et band som først og fremst har gjort seg kjent ved å
spille ultrafengende 60-talls inspirert pop debutere med en mørk
rockeopera?
Det er i alle fall ikke mye munter og fengende pop på dette minialbumet.
Nå skal det vel til bandets forsvar sies at rockeoperaer ikke skal være
spesielt muntre og fengende, men gode melodier er nødvendig hvis man skal
jobbe i popbransjen. Det kan minne litt om et tynnkledd Kaizers Orchestra
innimellom, eller om ting The Who, The Troggs eller The Hollies har gjort
på en uinspirert dag. Bandet mangler helt en egen signatur - i alle fall
på denne plata - og den ene låta flyter over i neste uten at jeg kan si
jeg husker noen av dem samme kveld eller får lyst til å spille det om
igjen dagen etter. Unntaket er sistelåta, "The End". Der roer de ned noen
hakk, legger på flere smakfulle detaljer i lydbildet, og de fremstår
plutselig som et spennende band, kanskje mer likt det bandet de egentlig
har blitt kjent for å være. Selv om godt låtmateriale er fraværende her så
redder det tekstmessige innholdet æren for bandet. Historien om "Circus
noir" er virkelig kreativ og nifs. De lykkes med å skape et levende
persongalleri, og sirkusdirektøren Pierre Noir står frem som den grusomste
sirkusdirektøren på denne siden av Mjøsa. Heldigvis finnes det klovner og
linedansere her også.
Jeg regner med at denne skiva bare er noe de må få ut av systemet og at de
ved neste korsvei leverer en gnistrende god popskive flust med lekre
ultrafengende 60-talls inspirerte perler som blir gjengangere i norsk
radio. |
