Meadows & Io
Fieldwork
Happy
Hunting Records
Cd
-
2009 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 13 oktober 2009 |
Anmeldelse:
Meadows & Io har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet,
da 3 av dagens Meadows & Io-medlemmer startet bandet Osbie Feel i
hardcoremiljøet Klubb Tilflukt i Kongsberg. I 2001 la bandet på seg to
medlemmer til, og het da Uramuse. Et par år seinere skiftet bandet navn på
ny, denne gang til The Revolting Tones Revue. Bandet beveger seg mot
nåtid, og skifter navn til When Does The Music Start? I 2008 fikk de med
ett medlem til, og var nå en sekstett, med navnet Meadows & Io.
Hva spiller så denne gjengen? I starten var de vel kanskje et hardcoreband,
så spilte de støyende lo-fi pop, videre kunne de kjennes igjen som et
instrumentelt rockeband, som utviklet seg i mer melodisk retning, før de
med Meadows & Io har forlatt alle opptråkka stier og fremstår som et helt
genreuavhengig og originalt band. Vel, det skal noe til at de ikke ligner
på noen av de tusenvis av band som har levd før dem, men mitt poeng er
Meadows & Io virkelig er spesielle.
Meadows & Io tilhører den kategorien rockeband som er de siste til å
forlate samlingen hvis jeg blir nødt til å kvitte meg med brorparten.
Disse gutta har spilt på instrumentene sine i mange år, men det nye navnet
fremstår vel som totalt ukjent for de aller fleste, og da er det lett å
tenke at et nytt norsk band umulig kan være kanonbra, men der tar du feil.
Meadows & Io har nå blitt spilt om og om igjen i ukevis - and i love it!
Tenk deg at Meadows & Io er en stor fugl som står på bakken. Så åpner
nebbet seg og den høres ut som en miks mellom The Flaming Lips, Grandaddy
og Mercury Rev. Så letter fuglen, den bretter ut sine store vinger og frem
kommer The Velvet Underground, Modest Mouse, Tortoise, Yo La Tengo, Band
Of Horses, Magnolia Electric Co. og Giant Sand og noen klassiske progband.
Kaster du alle disse smakene ned i en gryte og rører rundt med grautsleiv
så blir smaken Meadows & Io.
Meadows & Io har jo den egenskapen mange band som startet som
instrumentalband har, nemlig at de har blitt flinke til å la instrumentene
snakke på et språk erfarne lyttere forstår. På "Fieldwork" er miksen
mellom det vokale og det instrumentale komplett. Det musikalske rommet
Meadows & Io opererer i ligner med en gang du åpner døra på roterommet til
den lekne og uskikkelige guttungen på 10 år, men hvis du spør hvor ting er
så skal jeg si det er orden i kaoset. Det som er orden og struktur for han
er rot for mor og far. Sånn er det med denne plata også, ting er plassert
der de skal, men du vil bruke tid på å finne ut av det. Nå leser jeg jo at
bandet er fremragende live, men sånn i utgangspunktet ville jeg nok tro at
soundet på denne plata er veldig vanskelig å gjenskape live. Sannsynligvis
spiller de da låtene annerledes, noe som øker spenningsmomentet
ytterligere.
Det som forundrer med denne plata, og som er ganske uvanlig, er at de
beste låtene er plassert til slutt. Med låt nr. 5, "Sweet slumber",
starter en bølge med kanonlåter som tar pusten fra meg. Låta er en seig
dommedagsballade som mektig tramper taktfast marsjerende mot sitt mål, og
med jamrende gitarspill og vokalbyger som bygges og rives tas vi med på en
rocketur vi sjeldent hører i norsk rock. Oppturen fortsetter med den
überherlige skranglecountryrockeren "Hide yr swords". Her snakker vi om
terningkast 6-låt hvis utgiver var en amerikansk særing med langt skjegg
fra et tettsted i sumpene i Louisiana. Det brukes forøvrig et tack piano
eller noe annet rart, som Neil Young gjorde på "Sleeps with angels".
Låtene går litt i ball for meg, det skjer så mye moro her at det er gøy,
og plutselig er det en ny låt tror man, men så er det samme låt fortsatt,
ikke sant. Det som sikkert er, er at min favorittlåt er nr. 7, "Silver
birds". Den må være alle Meadows & Io låters mor, den har alt. Den har den
smårare vokalen, ala Mercury Revs Jonathan Donahue, det konsistente
drivet, det alternative rockegnålet som vi elsker, og indiesoundet, som
skrangler og sjarmerer. I gleden over denne låta glemmer jeg nesten at "Windmills"
er bortimot like bra, og som toppes med en litt trolsk rytme som gjentas.
Plutselig hører jeg en av referansene jeg ikke har ført opp, nemlig King
Crimson, og ta gjerne med Soft Machine i samme slengen. Her får du nemlig
gjenhør med det uforutsigbare og geniale verket til herrene Robert Fripp
og Robert Wyatt i nevnte band.
Som sagt, dette er en av de siste platene jeg kommer til å selge hvis jeg
må, og en av de første jeg redder hvis det brenner. Likevel er det ikke
blant de beste platene jeg har, men da tenker jeg med hjernen og ikke med
hjertet. De tar farvel med nattavisa "Twigs". Det er småsurt, sjarmerende,
ganske vakkert, litt rart, og ganske annerledes, akkurat som resten av
plata, og en sånn plate som får masse spilletid hos Harald Are Lund i P3. |
