Anmeldelse:
Musikkpolitiet fra Stavanger har hatt den perfekte poplåt på tunga siden
de startet opp i 2002. I 5 år har de vært blant byens mest lovende
musikanter, de har beveget seg fra å være null og niks til å bli en
kraftkilde innen det musikalske miljøet i Rogaland, og som en liten
oppvarmer til "Songs from a tin laboratory" ga de ut en ep på egen label
i 2006 med låter som fremdeles er listet knallhardt på Stavanger
Studentradio.
Tittelen på dette albumet treffer. Bandet var virkelig totalt blåst
hinsides enhver dumpel på veien mellom Bolkesjø og Gransherad da de
startet opp (Telemark-utrykk), men en ukuelig tro på egne ferdigheter,
sansen for den gode melodi, lysten til å øve til ekteskapet ryker eller
fingrene blør, og riktige kilder med hensyn til inspirasjonskilder har
sakte men sikkert ledet bandet fra de folketomme til de folkelige
musikkscenene i siddisland. Nå er de her med sin svenneprøve. De består
med glans!
Norsk musikkpresse har begynt å sammenligne Melody Marshals med Coldplay,
Muse og Travis! Du verden så lite fantasi de har, for det første hører
de ikke at Melody Marshals muligens lignet en av disse i øvingslokalet i
2004, og at bandets miks av solid melodimateriale, gnistrende
gitarspill, ekstatiske sluttrefrenger, følsomme orgelspill og mollstemte
arrangering er et skritt videre og et skritt til siden fra nevnte band,
mot et eget utrykk, som hvis det skulle ligne på noe, minner om en
delikat miks mellom norsk/amerikanske Savoy og Sussex-bandet Keane; glem
i denne sammenheng ikke rogalendingene The September When med Morten
Abel på vokal som plutselig har ramlet ut av alle referansekartotek.
Men når man gir ut et album så gir man ut et album. Da skal man ha nok
materiale til et album. På "Songs from a tin laboratory" er det mange
bra låter, men tredjedelen høres ut som en litt dårligere versjon av
forrige låt eller en nesten lik versjon av neste låt. Heldigvis er det
som er bra så vanvittig bra, at forrige og neste låt holder mål, og
flere år med øving og samspill får plata til å høres ut som en god
helhetsløsning, her finnes ikke daukjøtt, alt er enten dritbra eller
ganske bra. Got it?
Hvis Melody Marshals klarer å bygge videre på låter "Jack Lite" (som er
dønn Keane), "Perfect memory" og "Black cat" har de virkelig en fremtid
på kontinentet, for det er pop så følsom og god som det er mulig å lage,
med en el-gitar som stikker deg rett i solar plexus på bestilling.
Spill høyt og ofte, spesielt låta "The Seasons that will change your
ways", som er akkurat den perfekte poplåten bandet drømte om å lage for
noen år siden! Nå er den perfekte poplåta ikke bare på tunga til gutta i
Melody Marshals, men i ditt og mitt hodet for evig tid!
Rock Engh Roll 4 oktober 2008 |
