Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
The Men They
Couldn't Shave
Stories from
Cactus Motel
Rundbrenner Records
Cd - 2007
 The Men They Couldn't Shave: Øyvind Mo Larsen, vokal, mandolin, banjo - Jan H. Peeters, gitarer - Hans Petter Kværner, trommer - Brian Tierney, bass - Svein I. Peeters, gitarer - Bad Boy Botten, B3-orgel, keyboards, munnspill
Genre: Norsk Countryrock - Rootsrock - Nordicana
Låter: Dusty road tale - Up north - Most of my dime - Cactus Motel - The Ballad of old Henri P - Love song to heroes - Dusty windmills dying - Light in the stable - God provides - Bad boy story - Ghost dance shirt - A tough man left town - The Tumbleweed poet - Dangerous times - Loner's blues
I Rockeweb: 2007
Webreferanser: The Men They Couldn't Shave
Rundbrenner Records: Selskapet med de annerledes, gode og spennende artistene! Glem listetopper, P4-musikk og Melodi Grand Prix. Rock i vei med de tøffeste av de tøffe fra Romerike - Home of the Nordicana!

Rundbrenner Records er hjemmebanen til Roy Botten, en støvete type som spøker med et glimt i øyet og kaktusbefengte fingre på sitt B3-orgel på minst et dusin låter under navnet Bad Boy Botten på denne skiva også. Men Botten er ikke, har aldri vært, og kommer aldri til å bli den eneste i The Men They Couldn't Shave som bidrar til at bandet med hjemadresse i Nedre Rælingsvei 639 i Nordby er landets morsomste, ærligste og kuleste countryrockkollektiv. Det ble kanskje en litt lang setning, men lang er også den nye plata til kollektivet denne gang, ja hele 15 låter er det funnet verdig plass til, og salte mine pastiller om ikke det er den jevneste og beste de har gjort også.

Mennene de ikke kunne barbere har gitt ut 3 ordentlige plater, inkludert denne, og da tar jeg meg den friheten å ikke nevne de 2 første 6-spors demoene de ga ut i 2001 og 2002 under navna "Raybans for the nightingales" (Not available!) og "Passports won't dance" (Not available!). Den egentlige debutplata "Ragin' butterflies" fra 2003 ble ikke enden på verden slik vi kjenner den, men mange la merke til at folk på Romerike fikk en ikke ubetydelig tendens til å ville gå med cowboyhatt mens de lo høyt hver gang de var i en kolonialforretning nær deg. En uheldig bieffekt av plateutgivelsen var dessverre at folk satt i kirka på søndagene og sang "Kick the ragged man", men presten gikk også med cowboyhatt og sang "Jesus just left Åråsen" av full hals, alternativt sang presten "She's already with Jesus", som er en av de finere låtene på andrealbumet til den musikalske hestedrosjen fra Nordicaens vugge, og som kollektivet slapp ut av sekken i det herrens år 2006.

Så er de tilbake igjen nå i 2007, og jeg får være glad for at jeg fikk rota meg til å skrive noen ord om plata før det ble 2008, selv om plata kom ut ikke mange ukene etter første midnatt i 2007. Denne gang har de gitt ut et slags konseptalbum, i den forstand at alle låtene er "Stories from Cactus Motel". Det handler om alle de snåle, koselige, rare, pussige og artige hverdagsheltene vi treffer hver dag hvor vi enn beveger oss, og den gamle vesten som vi husker fra Kruttrøyk og andre klassiske westernfilmer er plassert på Romerike i vår tid, og Øyvind Mo Larsen, Jan H. Peeters og de andre er John Wayne, Morgan Kane, Billy The Kid og Wyatt Earp. Vi verken hører eller ser dem, men tekster, melodier og arrangementer formidler assosiasjoner til støvete salooner, klapperslanger, kaktuser, spyttebakker, dårlig whisky, rustne jernbaneskinner, åpne sletter, prærieulver, revolvermenn, løse damer og hestestaller - på Romerike.

Musikalsk høres det at bandet har vært på veien en stund, det låter nemlig fett som kjøttpudding og svinger skikkelig på countryrockerne og det er nerve og feeling i de roligere sakene. Variasjonen er stor, de er vel innom de fleste subgenre countrymusikken kan tilby, og ender opp som en uortodoks kombinasjon mellom Gram Parsons og Legendary Stardust Cowboy. Personlig synes jeg kanskje at det som skiller denne plata fra de to første er at spellinga er proffere, de høres tightere ut, alt sitter bedre, og i tillegg slipper vi å bruke skippeknappen på cd-spellern for det finnes ikke ei dårlig låt her. Det er ganske imponerende faktisk for kollektivet har ikke vært redd for å fylle på her, vi snakker om 15 låter på ei skive, og det er mye selv i våre dager, og snakker vi om gamle vesten ville det vært nesten for mye av det gode.

Så avslutter jeg denne omtalen som jeg pleier å gjøre, med å ramse opp mine personlige favoritter på skiva. Jeg elsker jo lyden av mandolin og banjo så "Most of my dime" er en klar favoritt, låta kan kalles gladcountry kanskje, i en låt hvor bandets hjemmelagde trommis HP Kværner briljerer på vaskebrett. Når jeg nå først har nevnt antihelten Legendary Stardust Cowboy så må jeg jo ta med en liten favoritt kalt "Love song to heroes", den er som skutt ut av nesa til Stardust i et nys hvor hastigheten på sakene ble målt til 60 km/h. Den tredje utvalgte, og spør meg ikke om hvorfor jeg på død og liv bare skal plukke ut tre, er en litt saftigere sak som heter "The Ballad of old Henri P", selveste innehaveren av Cactus Motel. Låta er platas tyngste, en skikkelig sørstatsrocker med blå kanter og rått orgelspill i duell med brødrene Peeters' ruvende gitarer.

Alle gode ting er tre og den fjerde følger gjerne med, så derfor avslutter jeg denne omtalen til tonene fra nydelige "Loner's blues, en låt Tom Pacheco ville tatt buss for å få copyrighten til. Så ender plata, men når enden er god er allting godt. Neste gang jeg spiller denne plata, altså nå umiddelbart, skal jeg lese linernotene om alle låtene, for det står nemlig noe om hver enkelt, om hvordan og hvorfor de ble til og sånn. Alltid artig det.

Rock Engh Roll 4 november 2007
The Men They Couldn't Shave
42nd Street Electric Fox
Rundbrenner Records
Cd - 2006
"42nd street electric fox" er den nye utgivelsen fra "the home of Nordicana". Er ikke helt sikker på om man sikter til Rundbrenner Records i Rælingen eller bandet The Men They Couldn't shave, sannsynligvis begge. Albumet er det andre fra bandet som nå teller hele 10 personer med smått og stort, inkludert gjestemusikere. Det første ordentlige albumet til bandet het "Ragin' butterflies" og ble gitt ut på vårparten 2003. Da har jeg ikke regnet med de to første demoene til bandet, som nå også er utilgjengelige, ifølge websida til bandet.

Hvis vi legger på for kjente, trekker fra svinn, og lar tvilen komme tiltalte til gode, kan vi kalle denne plata for et konseptalbum. Lydene på plata kommer fra den urbane prærien, nærmere bestemt 42nd street i New York, og i sentrum av begivenhetene befinner det seg en rød elektrisk rev. Så langt så godt, men heller ikke lenger, for t+ekstene som synges av sjokoladeinfiserte Øyvind Mo Larsen er ikke trykket opp, men vi forstår temmelig kjapt at det dreier seg om den amerikanske ur-stemmen, på godt og vondt. Humoren ligger ikke på vakt bak hvert gatehjørne på denne skiva som på forrige forøvrig, det vil si, den ligger der, men hopper ikke så ofte frem og biter intetanende nordboere i baken.

La oss gå direkte til selve låtene på plata, som det er 11 av. Jeg likte jo den forrige plata godt. Den var løs i formen, bandet tar ikke seg sjøl altfor alvorlig, det var plass til humor og improviserte soloutspill, og bandet hadde skrevet mange herlige låter, som minnet lytteren på hvor bra amerikansk country, blues og rock har vært, og er fremdeles. Plata var et støvete lappeteppe av forskjellige subgenre innen tradisjonell amerikansk musikk og det fungerte stort sett veldig bra. Minuset var vel at det veldig ofte lignet på noe du hadde hørt før.

Denne nye plata til bandet spriker mindre. Kanskje bandet siden forrige slipp har funnet sitt eget sound som de bygger videre på, slik at de ikke behøver å lene seg så mye mot gamle amerikanske helter. Det er jo bra, men det har også ført til at mange av låtene er litt for like, og de mangler noe av impulsive friskheten fra forrige skiva. På den annen side: her finnes en håndfull fremragende låter, vi får servert virtuost kremspilling fra musikerne og de drar inn fet soulkoring av Stina Stenerud, fiolin og trekkspill som tar pusten fra deg.

Det starter med en hoppende glad rocker i "Guns in the valley". Roy Bottens Hammondorgel overdøver nesten vokalen og man rives med i et rockeritt. "Not even dead" er en annen urban prærierocker som drives frem av Bottens personlige orgelspill. På denne låta får også sologitaren løpe fritt og rytmeseksjonen dunker tungt og deilig i det detaljrike lydbildet. De skrenser innom amerikansk Heartland-rock titt og ofte også på denne plata.

Albumets lille hit må vel være "She's already with Jesus", en låt som ligner veldig på Tom Pacheco forøvrig. Noe som også var tilfelle innimellom på forrige skive. Det er en lettfattelig ballade, men er såpass godt arrangert og spillinga er så utsøkt at den kan med glede spilles om igjen mange ganger. Mo Larsen's vokal passer også bedre til de litt roligere låtene enn de halvraske, hvor den lett kan bli litt tynn. Også her får vi servert nydelig gitarspill, i form av en praktfull elektrisk solo og vakkert fingerspill.

Når vi nå først er inne på hitpotensiale så kommer vi ikke utenom "Tumalo knew the secrets". Den flyter så lett som en fjær inn i øret og blir værende der takket være dyrisk soulsynging og koring av nevnte Stina Stenerud. Så kommer muligens den låta jeg har hørt mest på: "All the distant meadows". Den minner meg litt om gode gamle The Waterboys på 80-tallet. Igjen er Botten på topp, gitarspillet vel så imponerende, og låta har en sånn rullende, tung og funky rytme med en hard beat i seg som setter deg i en trancetilstand. Eminent rock!

På "Through the shimmer" høres de ut som Steve Earle uten Steve Earle på vokal, og gitarsoloen som stadig sklir inn med sine velrettede løp er magnifikk. Når den svært så tilbakelente og stemningsfulle "The first gift" avslutter plata får man lyst til å begynne forfra igjen, umiddelbart. Et godt tegn. En ny fin plate fra Roy Botten og hans kumphaner.

Rock Engh Roll 1 august 2006
The Men They Couldn't Shave
Ragin butterflies'
Rundbrenner Records
Cd - 2003

Her er bandet som gir deg kugladskap. Joda, The Men They Couldn't Shave fra Romerike er ute med sitt debutalbum på Rundbrenner Records, og de smitter deg med sitt glade kupunkbudskap. Det er nemlig aldri en bakdel å være i besittelse av en god porsjon humoristisk sans. "Ragin butterflies'" strutter av godt humør, frisk spelling og solide melodier - jeg har nettopp  holdt av en plass i den norske americanahylla ved siden av Cinnamoon, Helldorado, The Jetsurfers, Saturday Cowboys (Henning Kvitnes), Bönkers, Home Groan, Casino Steel, Muzzlewhite, Vidar Vang, Hellbillies m. flere.

Man skjønner jo at man er med på noe gøy når man ser hvilke band som leier rom hos ferske Rundbrenner Records. Eller hva sier du til artistnavn som MoccaCellar, Goin' Ape, Roy & Rypejegerne og Roy Albert Hall? Denne Roy går forøvrig igjen her ser jeg, ved nærmere ettersyn kan det virke som om Rundbrenner Records er Roy Bottens lille musikalske eventyr - han er i alle fall selskapets kontaktperson.

Det kunne vært behagelig å kalle The Men They Couldn't Shave for et americana-band - helt enkelt liksom - men så behagelig skal det ikke være å skrive en anmeldelse. Jeg måtte ned i kjelleren å tenke vel og lenge før jeg kom på hva dette egentlig dreier seg om. De sju unge mennene fra Romerike spiller såkalt rootsrock, som var et aktivt begrep spesielt på 80-tallet. Det hadde seg nemlig slik på begynnelsen av 80-tallet at endel unge poder i Amerika var lei av dvask pop og glatt disco infisert av syltynne synther. Det oppsto en motvekt i form av en rekke band som spilte gitarbasert rock med basis i rockens, bluesens og den alternative countrymusikkens røtter. Sistnevnte ble kalt rootsrock, noe av det cowpunk, og inkluderte band som Rank & File, The Long Ryders, Jason & The Scorchers, Del Fuegos, Del Lords, Los Lobos, The Blasters, The Beat Farmers, Lone Justice og The Georgia Satellites.

Alle disse var i sin tur kanskje smittet av den alternative countryrockens gudfar, Gram Parsons, og hans etterkommere. Lista med aktuelle artister fra den lista som The Men They Couldn't Shave ligner litt på fra tid til annen er lang, og inkluderer artister som Joe Ely, Guy Clark, Steve Earle, Neil Young, Flying Burrito Brothers, Nitti Gritti Dirt Band, Eric Andersen, T-Bone Burnett, Buffalo Springfield, Dave Edmunds, tidlig Tom Petty, Pete Droge, Poco, The Bottle Rockets, Ass Pony's, samt svenske Loosegoats og Ben. Den noe skranglete og humoristiske innfallvinkelen til countrymusikken gjør at man også tenker på folk som Leon Redbone og Legendary Stardust Cowboy.

I enkelte låter ligner de veldig på spesifikke artister: introen til "Albuquerque" må da være lånt fra Springsteen's "The Promised land" (Darkness on the edge of town 1978), i "The Baby and the rifle" ligner stemmen til Øyvind Moe Larsen på Iggy Pops, "Doesn't take much" er veldig Eric Andersen, "Chasing psalms" ligner på Tom Pacheco - forøvrig platas flotteste ballade - og i "Blow us out" bringer tankene oss tilbake til Henning Kvitnes og prosjekter som The Young Lords og tidligere nevnte Saturday Cowboys. "Is your journey over" er nesten like vakker som Dylan's "Lay lady lay", og ligner litt på den faktisk.

Ja, flere av låtene på denne skiva er vanvittig bra: balladene "Doesn't take much" og "Chasing psalms" er nevnt, men kupop-låta "Kick the ragged man" (med Neil young-solo) er også ruvende, med et finfint refreng som setter deg helt ut av spill i noen minutter. Videre er "Wrestlin' the eskimos" morsom - med sin hoppende rytme. Jeg får veldig lyst til å svinge begge armene frem og tilbake når jeg hører på den og beina går hele tida i kryss. Og så har vi tittelkuttet da. Litt mer alvorlig den, men veldig fin - akustisk gitar er så flott å høre på.

"Ragin butterflies" er som dere forstår en plate man må bruke litt tid på - som alle gode plater - men den som venter på noe godt blir ofte belønnet. Belønninga i denne sammenheng er mange fine lytter- og latteropplevelser, samtidig som plata får deg til å grave litt tilbake i tida - til røttene. I Øyvind Moe Larsen har også bandet skutt gullfuglen. Ta vare på stemmen hans - pakk den om nødvendig ned i en tupperwareboks inntyllet i bomull etter hver gang den er i bruk - for den er rimelig spesiell.

Resten av bandet heter Jan Henri Peeters (solo gitar, mandolin), Borgar Skoveng (bass), Raymond Wennerstrøm (trommer), Svein Peeters (rytme gitar, akustisk gitar), Dag Kenneth Peeters (koring, perkusjon) og Roy Botten (munnspill, perkusjon, keyboards). Den vakre damestemmen vi hører her og der tilhører Stina Stenerud.

Vel, kan ikke si annet enn at den plata som ble spilt inn i februar 2003 i Botten studio på Ytre Rælingen er kjempebra. Gratulerer folkens - skiva er herved anbefalt.
Rock Engh Roll 1 august 2006