Mercury Rev
All is dream
V2 Records
Cd
-
2001
Rock Engh Roll 25 oktober 2006 |
Anmeldelse:
Raringen Mercury Rev fra Buffalo i USA fortsetter ufortrødent å
gi ut klassiske rockealbum. De ble kjent av
et større publikum etter vidunderlig vakre "Goddess on the highway" fra
"Deserter's songs" i 1998, men det var bare nok et flott album i
rekka fra herrene Jonathan Donahue, Grasshopper, Dave
Fridmann og Jeff Mercel.
Alt de har gjort er bemerkelsesverdig jevnt og godt, men med
nevnte album slapp de tak i det lett kaotiske, vanskelige og episke til
fordel for
litt lystigere og poporientert rock. Vokalist Jonathan fortsatte likevel på
den uopplyste sti vandrende over halvdøde sølvgutter som hadde satt fast
tunga i halsen med sin lyse, sentimentale og
melankolske stemme, som nok er en seig bit å tygge over for noen, men Mercury Rev hadde ikke
eksistert
uten den. Hør for eksempel på starten på "Lincoln's eyes". Det synges så
søtt og sentimentalt at man føler at man ligger på en seng full av
oversøte alvedamer som bare vil kose deg sønder og sammen, men så drønner
et digert godstog inn på stasjonen stappa med en hylende gitar og et seigt
komp, uten at det på noen måte blir anstrengende å høre på. Så stopper det
helt opp i et par sekunder, kanskje, før den lille, tynne, søte stemmen er
der igjen akkompagnert av et nesten lydløst orgel. Det var det.
På "All is dream" er de fremdeles opptatt av sine og dine drømmer, men
sjelden umiddelbare som på "Goddess" (bortsett fra åpningssporet "The Dark
is rising" som høres ut som en James Bond-tittelmelodi avspilt på kvart
hastighet); ting tar tid, de bygger opp saktere og lengre og orgasmen
kommer ikke alltid når du ønsker det, og til alt overmål er den innimellom
servert sammen med strykere når du minst venter det. På enkelte låter, som
i "A drop in time", er de som en dropspose, de kiler deg med
trudeluttaktige sommertoner pakket inn i lette symfoniske lydbølger, men
bare på enkelte låter, heldigvis. De lager ellers forholdsvis monumental
tilbakelent rock, litt symfonisk denne gangen altså, men låtene setter seg
denne gangen også, og vokser og vokser. Tar du frem plata om 10 år er den
enda bedre, og du vet at det bare er deg som hører på den akkurat nå i
hele fylket du bor i.
Har du ikke skjønt en dritt av det jeg har skrevet sier du? Nei, jeg er en
raring jeg også, men jeg skreiv egentlig at du garantert vil like dette hvis du
liker Grandaddy, The Flaming Lips, The Polyphonic Spree og ikke minst gode
gamle Yes, progrockhøvdingene fra 70-tallet, så har du fått noe å tenke på tenker jeg. Hvis ikke ønsker jeg
deg god bedring. |
