Merry November ble oppdaget av en 007-agent fra plateselskapet Racing Junior under by:Larm i Kristiansand, og han ble så imponert at han forærte duoen Andreas og Charlotte Knudsen, eller herr og fru Knudsen om du vil, en platekontrakt som belønning. Resultatet ble albumet "I'll keep you here", et album som fikk mange fine omtaler i 2003, noe som sikkert var uhyggelig hyggelig for de lavmælte melankolikerne fra Kristiansand. Heldig er den som har det albumet i hylla, sånn sett er jeg ganske uheldig. Men så fikk jeg en pen pakke fra Osito Records høsten 2005, som viste seg å inneholde rykende fersk og nykomponert musikk fra nettopp Merry og November, eller herr og fru Knudsen om du vil. Gigen på by:Larm var en av de første, om ikke den første, duoen gjorde offentlig, og markerte slutten på Andreas Knudsen sitt Magnetic Tapes-prosjekt vil jeg tro.

"Since we are all captains" er navnet på den vanskelige oppfølgeren. Som på debuten er det Robert Jønnum som har produsert lyden i Protofon Studio. Men plata er denne gang gitt ut på labelen til ildsjelen Bjørn Torjus Hansen og hans Osito Records i Oslo. Duoen Andreas og Charlotte Knudsen har også fått en baby siden sist. Babyen heter Tom Daniel Reiersen og han har blitt et fast medlem i bandet. Disse tre blir både på plate og i konsertsammenheng supplert med produsent Jønnum og herr Per Gisle Galåen på en rekke instrumenter, for ikke å snakke om fiolinisten Magnus Dahlberg. Så hvorvidt Merry November faktisk er en trio når det kommer til stykket blir opp til hver enkelt å bedømme. Akkurat som det blir opp til hver enkelt å bedømme om disse mollstemte musikantene fra det blide Sørlandet har laget musikk du vil slippe inn i din intime nærhet, kropp og hode på seine, mørke, våte, vindfulle høstkvelder.

Vi får høre en plate farget av den norske høsten. Det er melankolsk, vakkert, lavmælt, stemningsfullt og variert, melodiene er skjøre og enkle, men de er kledd i oppfinnsomme arrangementer med en enorm detaljrikdom. Bandet er veldig inspirert av en håndfull artister de fleste som har hørt på god rock i noen år har et forhold til, som Walkabouts, Midnight Choir, Low, Grandaddy, Nick Cave, Cowboy Junkies, Minor Majority, Thomas Dybdahl (høstkongen), Tindersticks, Will Oldham, Leonard Cohen, Calexico, Neil Young, Spain, gitarspillinga til Lou Reed og den elektriske fiolinen til John Cale, for å nevnt noen av de viktigste. Av dette har det blitt trist musikk som du blir litt glad av. Spesielt hvis du klarer å konsentrere deg om hva Charlotte og Andreas synger om. Charlotte har laget de fleste tekstene, også de to franske, noe som er ganske imponerende. Ja, i utgangspunktet ligger alt til rette for at dette kan bli riktig så bra.

Men plata begynner med en kjedelig låt som går inn det ene øret og ut av det andre uten at den fester seg noen steder. Vel, den fester seg egentlig umiddelbart, men taket glipper. En puslete og feil start. At "4-9-10" er singelvalget er bare å beklage. Men neste låt er så mye bedre. "Wild rose thicket" ligner på The Walkabouts. En skikkelig fin låt som også har solopartier med fiolin og piano som krydrer låta på elegant vis. Andreas synger mektig og Charlotte korer søtere enn alver nynner.

"Rouge" er en enda sterkere låt. Charlotte har en dyrisk og sensuell stemme og hun hvisker sine velvalgte ord på fransk. Dette mens rytmeseksjonen står fjellstøtt på 20 blank, fiolinen spruter ild og pianoet ruller - en særdeles fet låt, som kan minne om Midnight Choir i sine beste stunder. Albumet er i skyvet og låta "Song from a prayer" er også solide saker. Låta starter forsiktig med akustisk gitar, Tindersticks-aktig vokal og Low-rytme, så kommer et sakralt piano inn, fiolinen spiller opp, og låta har bygd seg opp til en intens bølge av vellyd. I samme avsnitt kan nevnes at de som liker kanadiske Cowboy Junkies helt sikkert vil like "Reincarnation". Den flyter fremover så sakte og lavmælt at man hører sitt eget hjerte slå. Og sannelig om ikke neste låt kun består av hjerteslag og elektroniske lyder, men den varer bare i et knapt minutt.

Det som ville vært starten på side 2 av en vinylskive ligner på en rocka sjømannsvise skrevet av Nick Cave, med Lou Reed på gitar og John Cale på elektrisk fiolin - låta heter "Drop your arms!" og er fenomenal, ja muligens en av de aller beste på skiva, og den skiller seg ut markant rytmisk. Platas eneste rocker følger opp, det vokale samspillet mellom Charlotte og Andreas er superb og det lo-fi-pregede lydbildet forsterker min lykkefølelse - "Morning's gone" er faktisk en skikkelig godbit. Når jeg hører denne låta slår det meg at "Since we are all captains" må være et lysår unna det duoen drev med på forrige plata. "Ou-est mon abri?" har en dyster pianolyd jeg forbinder med Neil Young og låter som ”Soldier” og ”A man needs a maid”, Charlotte synger på fransk, stemningen som skapes er magisk. Bandet er også flinke med detaljer, de er uforutsigbare på en positiv måte. Klappinga på fine "Release my ghost" er for eks. med på å løfte den låta et hakk.

Kanskje trekker det helhetsinntrykket ned noe at det er flust med artister å referere til når Merry November spiller opp til en kveld med deppepop, og spørsmålet er om mange heller kommer til å velge tidligere utgitte plater med Merry Novembers inspirasjonskilder når man først har tid til å sette seg godt til rette i lenestolen for å høre på god musikk en grå og regntung høstkveld. Dem om det, her er det så mange fine låter at plata definitivt ikke blir en støvsamler eller levert inn til bruktbutikken.

Den siste låta er faktisk heller ikke blodtrykksenkende og triste "Eternity" som plateomslaget antyder, men en morsom, skranglete poplåt som har et refreng med samme ordlyden som tittelen på albumet. Jeg vil ha mer!

Jeg som lytter trives godt i selskap med musikken til Merry November. Jeg krever ikke mye for å trives, blir lett begeistret og klager sjelden, men jeg tror det er mange som meg som ville likt denne plata og spilt den mye.

Rock Engh Roll 19 oktober 2005