Midnight Choir
Unsung heroine
S2 Records
Cd
-
2000
 
Rock Engh Roll 3 november 2006 |
Anmeldelse:
Debutalbumet "Midnight Choir", som bandet slapp i 1994, var
dramatisk bra. Det
var de fleste med peiling og antenner retta mot god rock enige om. Mange anmeldere lot allerede da terningen lande på
5. Bandet spilte småstøvete rootsrock og laid-back countryrock hvor
knallsterke melodiføringer hele tiden sto i sentrum og de videreførte
musikk vi forbinder med Elvis, Chris Isaak og på blåserrekkenumrene: 60-talls amerikansk soul. Så kom "Olsen's lot" i 1996. Albumet var fantastisk. Bandet kunne knapt
bli bedre, trodde man. Men det var før de løslot "Amsterdam stranded" i 1998.
Med god hjelp fra sine venner i The Walkabouts skrev Atle Bystrøm låter
som gjorde han til en levende legende, og Paal Flaata plantet de samme
låtene inn i musikkhistorien med sin sjelfylte sangprakt. Med "Amsterdam
stranded" forsvant også cowboyhatten.
Staten foretok en spesiell manøver i 1999. De la de tre første platene til
bandet ut på samtlige Apotek i Norge som et reseptfritt beroligende
middel. Dette er altså ikke den musikken du setter på hvis du ønsker
party all night long, men den holder deg sannsynligvis lenger våken
likevel, fordi den er så mektig, følsom, melodisk og vakker at du rett og
slett ikke har samvittighet til å sovne.
Når du så våkner på sofaen neste morgen med klærne på vil du oppdage at
det fortsatt er Atle Bystrøm (alias
Al De Loner) som skriver låtene i bandet, og du vil være enda mer overbevist
om at Paal Flaata
står frem som tidenes mest følsomme norske sanger. Så spør du deg selv om
plata som durer og går på repeat, og har gjort det hele natta, er like bra
som "Amsterdam stranded", og kommer frem til, mens du ligger lett
henslengt og fornøyd på sofaen, at den er nesten like bra, men at det er
dypt urettferdig å kreve at et band skal gi ut enda en klassiker til.
Likevel, du setter på "Snow in Berlin" og "Painting by Matisse" og "Electric
rain" nok en gang, og konstaterer at bandet har laget en troika med låter
som helt greit hadde sklidd inn på en "Absolute best norsk rock ever".
Det som virkelig
setter prikken
over i-en er medvirkningen til Chris Eckman og Carla Torgersen fra det
amerikanske bandet The Walkabouts, som også var med på forrige plate, i
alle fall Chris. De er med og spiller og synger her med sedvanlig
patos og tyngde. De har
også fått med seg Nils Petter Molvær og en strykertrio som er med på å gi
plata det lille ekstra. Det gjør heller ikke noe at de har reist til
eksotiske strøk for å spille inn skiva. Forrige gang var det Portugal. Nå
er plata innspilt i Studio Metro, Ljubljana, Slovenia (desember 1999).
Dessverre tror jeg mange fremdeles ikke helt har oppfattet hvor bra dette
bandet er, selv ikke etter 4 vanvittig sterke album. |
Midnight Choir
Amsterdam stranded
S2 Records
Cd
-
1998
Rock Engh Roll 3 november 2006 |
Anmeldelse:
Midnattskoret fra Skien i Telemark er:
Paal Flaata, sang; Ron Olsen, bass; Terri Moeller, trommer; Al De Loner,
piano, orgel.
Al De Loner er Atle Bystrøm, han har skrevet samtlige låter. Han spilte
forøvrig trommer på den forrige plata. Sjelden, kanskje aldri, har en norsk
rockeplate vært
så stappa med gode melodier som "Amsterdam stranded".
Med Chris Eckmann som produsent har
dette Skiensbandet fått en smått utrolig varm og
stemningsfull lyd på plata. Eckmann er normalt kjent for å være låtskriver, gitarist,
pianist og sanger i det amerikanske bandet The Walkabouts. Et jævla bra band
det også. Trommis Moeller er også med i det bandet forøvrig.
Det er så vakkert. Låtene "October 8", "Dear friend" og
"Mercy of Maria" er så vakre at de smelter i ørene og renner sakte
innover og sprer livsviktige musikalske næringsstoffer i blodårene før de
treffer sitt mål: hjertet ditt.
Orkestreringen er oftest sparsommelig og det antydes mer enn det bankes
inn i huet ditt. Sånn blir det når album blir spilt inn i Estudios Valentim De
Carvalho i Lisboa.
Tekstene er særdeles viktige på denne skiva. Låtskriver Al De Loner
skriver dypt personlige tekster om hvor tøft livet kan være når det
begynner å butte i mot. Når livet er nådeløst. Og han befinner seg
tydeligvis midt i det nå. Sånn sett minner denne plata faktisk om "Tonight's
the night" og "On the beach" med Neil Young. Dette er nok den mest
følelsesladede norske plata som er utgitt, og De Loner og co. klarer å
formidle disse følelsene med ord og toner på en måte som trollbinder deg.
Det gjør fysisk vondt å høre på den for lenge av gangen. Det kan vel
sammenlignes med en fantastisk god film du ser på kino, men du må snu deg
vekk under noen av scenene som blir for sterke for deg. Denne plata bør
unngås av mennesker som har akutt kjærlighetssorg eller er inne i andre
vonde perioder i livet sitt. Dette kan være plata som utløser unevnelige
ting.
Samtidig er arrangementene gjennomført superbe. Piano, orgel
og Flaatas fantastiske stemmeprakt er de
bærende elementene på plata.
Selv om dette er overjordisk vakkert fremført
så tror jeg ikke det er musikk for alle og
enhver, og da lar jeg være å trekke inn tekstene. Lydbildet er gammelmodig, melankolsk
og hudløst, men samtidig sååå vitalt og
organisk, sikkert påvirket av
omgivelsene i Portugal hvor plata ble
spilt inn.
Lydbølgene som treffer deg er som et speilbilde av fotografiene på
innsiden av plateomslaget.
En av de vakreste platene som er gitt ut her til lands dette. Kjøp den,
lytt lenge på den, og avreager etterpå ved å kaste deg naken og skruppelløst over dama di/mannen din som leser Allers i
sofaen, si brum brum med et dyrisk blikk mens Arne Scheie kommenterer
hopprenn, og avslutt kvelden mens du snuser på et suspensorium du lånte av
den lokale Old Boys-håndballkeeperen. Kan det bli bedre? Mine damer og
herrer: Midnight Choir! |
|
