Modest Mouse
Sad sappy sucker
K Records
Cd
-
2001
Rock Engh Roll 14 januar 2007 |
Anmeldelse:
Modest Mouse kommer fra Issaquah i delstaten Washington, USA. De var i
starten av sin karriere Pavements uskikkelige
lillebror. Altså en enda mer lo-fi, småsur og skranglete gitargreie enn
Pavement var i starten av sin karriere. Dette albumet, som også er blitt kalt
bandets "lost album", skulle egentlig vært deres debutalbum, og kommet ut i
1994. Av forskjellige årsaker jeg ikke har oversikt over kom den ikke ut
før i 2001, og sammenlignes den med de utgivelsene Modest Mouse leverte
utover 00-tallet så høres den unektelig ut som en øvingskveld i kjellern
før bandet hadde lært å spille ordentlig. Bandets offisielle debutalbum
slapp forøvrig ut i 1996 på Up labelen og het "This is a long drive for
someone with nothing to think about".
"Sad sappy sucker" er en pussig sak. Modest Mouse får alt til å høres surt
ut. Det er få plater jeg har hørt som er så gjennomført sur som denne.
Bandets sanger og gitarist, Isaac Brock, synger, snakker, tøyser, uler og
vræler. Låtene stopper opp. Starter igjen. Plutselig dukker en syk
gitarsolo opp i lydbildet. Eller de finner ut at de skal dra på med litt
rockeøs med heftig tromming og eggende beats. Men det varer ikke så lenge
før de er bokstavelig talt helt på jordet igjen utenfor Olympia hvor denne
plata er spilt inn.
Men, det som de fleste normale lyttere vil oppfatte som stygt, surt, teit
eller feil, oppfatter jeg altså som fint, søtt, morsomt og riktig, og jeg
koser meg skikkelig mens denne totalt skrudde plata skrangler avgårde. For
selv om det knapt nok er en låt på denne plata som er i nærheten av å være
arrangert etter læreboka så finnes det hundrevis av små bagateller som
sjarmerer deg i senk. Det kan være alt fra små melodistubber midt i en
låt, via rare samtaler avspilt på susete bånd, feedbackstøy fra merkelige
lydkilder og vakker kvinnevokal, til disse rare bakvendte gitarsoloene.
Plata består av 24 spor, mange av dem med rundt et halvt minutts
spilletid. Den lengste låta på plata, over 3 minutter lange "Mice eat
cheese", starter med en bil som ikke vil starte. Sånn er det med de fleste
låtene på denne skiva: det høres ut som om de ikke vil starte. Men gøyalt
er det, selv om det kanskje var nok med en sånn type plate fra disse snåle
amerikanerne.
De fleste er nok glade for at de valgte kursen de hadde på låt nr. 1 på
denne skiva på de etterfølgende platene sine, for "Worms vs birds" er den
soleklart mest melodiske her, men det er også den som forteller oss at
Modest Mouse er i nær familie med Pavement. Det skulle imidlertid vise seg
at Modest Mouse fant en sti ingen hadde oppdaget tidligere og de har blitt
et av de mest interessante amerikanske indiebandene utover 90- og
00-tallet. |
