Moe
It pictures
Conradsound
Cd
-
2011
Rock Engh Roll 14 oktober 2011 |
Anmeldelse:
Norsk trio med Guro Skumsnes på bass og vokal, Sveinar Hoff på trommer og
Håvard Skaset på gitar som spiller kompromissløs og selvutslettende avant
garde-rock i krysset hvor Morphine, Codeine og Lydia Lunch nettopp var på
date sammen.
Moe er et nytt band med erfarne musikere, men med
erfaring fra andre band enn Moe. Medlemmene kommer fra Bluefaced People,
Art Directors og Cadillac. Kanskje flaut å si det, men har bare hørt om
Cadillac av de tre. Uansett, Moe er som en colaflaske som har blitt rista
et kvarter med tommelen på tuten, når du fjerner tommelen bruser og freser
det, sånn er Moe.
Soundet - og denne plata er også gitt ut på vinyl
folkens - inneholder ett stk, vokal fra Guro; hun kan minne om Patti Smith
eller PJ Harvey til tider, men mest om godeste Lydia Lunch, og litt Yoko
Ono kanskje, når brunsthylet når de store høyder, som er ei ganske
undervurdert rockedame faktisk, i skyggen av John Lennon.
Så
inneholder den en usedvanlig feit og treblelynskarp bass, som buldrer, ja
det rister faktum i vinduet med tilhørende blomster og planteliv når
bassen vibrerer olmt. Tredjemann stever med gitaren sin. Og det rare er jo
at selv om man skulle tro gitaren skulle være enda mer dominerende i et
trioformat enn i et større befolket rockeband, så er det heller slik at
gitaren finner sin naturlige plass i triokonseptet, bassen er faktisk mer
fremtredende her, vil jeg si. Når Guros vokal fisser og fasser i
lydrommet, og bassen dirrer iltert i bakgrunnen, da lever Moe som en
pulserende organisme med fuzz i blodårene.
Lasse Marhaug har
bidratt med stoff her. Hans soloeskapader anbefales herved. Moe er som
hans gitarworkout i et trioformat. Eksperimentelt er for vagt, vi snakker
om avant garde, men ikke sånn The Residents gjør, eller Captain Beefheart
for den del. Mer Sonic Youth på sitt mest ekstreme, men i et trioformat
altså, eller kjære vene, sjekk ut Robert Wyatt. Men her altså med
kvinnelig vokal, som forandrer alt.
Som betyr at Moe ikke ligner på
noe annet, og når de skifter gir og bøtter på med pønkattityd i tillegg så
blir man egentlig bare etterlatt som et måpende og slapt vrak. Effekt og
reaksjon.
Jeg er ganske sikker på, at hvis Moe hadde kommet fra
for eksempel Cleveland, Ohio så hadde denne plata fått terningkast 6 i
Dagbladet, Lydverket eller aftenutgaven av Afenposten.
Nå har jeg
brukt nesten hele kvelden fredag 14. oktober 2011 til å lytte på "It
pictures", mens Idol sendes på TV2 og det er tennis på Eurosport. Det
forteller det meste.
Moe har gitt ut plata si på Conradsound og
spilt inn musikken i Moustache Studio. Selv om jeg har denne på cd nå,
kommer jeg til å investere i vinylutgaven, for dette er musikk for meg. La
oss slå på stortromma og la Moe ta patent på et nytt utrykk innen rocken,
nemlig progressiv slowpunk! |
