Mogwai
Rock action
Southpaw
Recordings
Cd -
2001
 
Rock Engh Roll 11 desember 2006 |
Anmeldelse:
Skotske Mogwai fra Glasgow var et originalt band i starten. Bandet, som
ble dannet i 1995 av Stuart Braithwaite og Dominic Aitchison, satte i gang
med å lage eksperimentelle lydstrukturer uten vokal, satt sammen av
skurrete gitarstøy og varme, triste melodiske stemninger, lenge før
utrykket postrock hadde blitt allemannseie blant musikkjournalister.
Noen ganger, som på samleplata "Ten rapid", som samler opp godbiter fra
1995 til 1997, har dette vært en suksess på linje med oppfinnelsen av
skurekluten. Den plata var rett og slett kolossal, og samtidig den første
jeg fikk tak i av bandet. Etter det har min interesse for disse
postrockerne surfa på en bølge liksom.
Men bølgen begynte å miste litt kraft, for det å lage helt instrumentale
plater er vanskelig i lengden. Mogwai har da heller aldri solgt så veldig
mange plater her i landet, men de har sine trofaste fans. Etter en lengre
pause leverte de nytt stoff på dette albumet med den usedvanlig misvisende
tittelen "Rock action".
La meg få sagt det med en gang: noe av dette er
ekstremt bra, som for eks vidunderlige "Dial: Revenge", som oppviser
kosmisk vakkert gitarspill, akustisk sogar, og hvor de også har lagt på
nydelig vokal, som synges på et for meg ukjent språk; og åpningsporet, som
er en nydelig skurrete blanding av eksperimentell postrock og ambient, et
slags romskip som bygges på seksjon for seksjon mens det er på veg utover
mot det kosmiske ingenmannsland. Ja, egentlig er hele første halvdel av
godt Mogwai-merke, men på siste halvdel går det trått.
Det finnes forøvrig flere låter med vokal her, og de fungerer ganske bra
alle sammen. Bakdelen med denne plata er likevel at det ikke er like
gjennomført bra hele veien, og spesielt de reine instrumentale sakene er
litt søvndyssende, og jeg føler at Mogwai lider litt under mangel på nye
ideer på denne plata. Det var kanskje nettopp derfor de begynte med vokal
på flere låter også fordi de har gått tom for lange spiker til
låtsnekringa.
Det er jo også slik at dette ligner mye på det de tidligere har gjort, og
da er det jo lett å sammenligne litt. Det er færre eksplosive støyutbrudd
og færre varme, melodiske stemninger på denne enn på tidligere album. Jeg
har likevel ingen problemer med å anbefale denne plata, for Mogwai
befinner seg fremdeles i elitedivisjonen blant postrockerne, men dette er
nok ikke det første albumet jeg ville kjøpt av bandet. Nei, jeg vil be deg
begynne med nevnte "Ten rapid", som ble gitt ut da de var virkelig
innflytelsesrike og postrockpionerer. |
