Startside

"Wohoooooooo!" Slik starter "Like lovers do" samt noen gloser på italiensk (?) før vi stuper uti sommeren, og masjerer i takt med trommene i påvente av at resten av låta skal komme ut og leke. Det livner til litt og litt, og når låta er slutt, sitter man igjen med et skamløst catchy hornarrangement på hjernen.

"Useless but Free" er en plain hvitmannsreggae med gitarhjelp på refrenget. Greit nok, forsåvidt. Jeg lar meg stadig imponere (og slites ut) av vokalister som har en stavelse på hver tone. Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg liker denne låta. Den er litt fin, og så blir den døll, slitsom, og fin igjen. Jo'a. Den har absolutt sekundære kvaliteter.

Hvor mange ord er det mulig å skvise inn i en sang, og hvor fort er det mulig å synge dem? Sikkert et rart spørsmål, men på "All night" får vi en oppvisning i dette, så jeg nevner det bare. Gøy er det også. "All night" iler travelt avgårde i dress og Converse-sko. Litt frekk og rufsete i væremåten, men en slagferdig skøyer i det gode selskap.
 
Trommearbeidet på denne låta er økonomisk, men effektivt, og blåserne er også plasserte der de gjør nytte for seg. Dette er "hard-ska", med gitarer/horn som bytter på å trekke opp feltet. Fort, fort!
 
"Idaho":
Oi, intro med gitar-arpeggio og syngedamer. OK, da, det låter ikke dårlig. Polstret pop-punk, med stadionrefreng. Gitarene trasser seg litt ut av tradisjonene her og der, men med god vilje er det bare å planlegge reisen til Idaho. Låta en rar blanding av alt. Bon Jovi er på korpsøvelse, gitaristen spiller latino på fritiden mens heavykollegaen vikarierer på de harde partiene. "Idaho" har såpass med rockefakter, at en overraskende slaphand-solo blir som en lynrask show-off. God ide! Bli med og syng "Idahooo", og spill feedback på luftgitar!

"Valentine" begynner så tilforlatelig: En sterk rocker, refreng med standard rockefrasering, ren transportetappe. Men at låta skulle bloddopes med altfor-mange-stavelser-i-sekundet-HJELP!-rap var uventet og bedre utført enn jeg håpet på.

 - Og jaggu knokles det slaphand her også, så fort at jeg fikk et tomt "donald-blikk" i etpar sekunder. Gutta ror seg imidlertid tilbake til ska-havna igjen! Hvasse gitarer og horn skaper kontraster, forskyvninger i lasta. Feedbackgitar-avslutning. Oh well.

"C4" en beinhard rocker. Gitardrevet intro, rytmen settes en gang for alle. Vokalen tvinger seg inn i selskapet og gjør det livat der. Dette er vel den mest varierte lille låta på albumet. Trombonen sklir kledelig ustødig avgårde, Gitarersoloene sager kranier, basstromma hamrer, tamtam'ene dundrer før en liten fuzzy solo avslutter låta.

"Festival Fuck Fest". Harde gitarer med piggtrådstrenger, fytterakkern. Vokalisten går ut i hundreoghelvete (and counting), blåserrekka henger tappert med, og her må noen roses for eksellent pleie av trommeskinn. Smarte taktskifter! Kreativ bruk av blåsere, tenker jeg, før en utspekulert gitar trekker meg inn i en ny tonerekke. Henda fulle og lopper i blodet, det lover jeg!

"Familiar Ground": Reggae med funk-islett, hører jeg brokker av refrenget til "Under the Bridge" (RHCP), bare i en ny takt ("Take me away, to the place I love..")??? Er det italiensk igjen? Fin blanding av tung ska og reggae. Ellers tynt, eller njææh, det er jo bra, i alle fall ikke dårlig!...kanskje det begynner å bli nok nå?

"For Them All": Metallintro på gitarer. Det skal godt gjøres å få dette til å likne ska. OK, vi kan kalle det turbo-ska når den tid kommer, etter at munnspillet er ferdig: Gitarene skrapes rene for riff og tidstypisk triol-dæljing fra 70-80-tallet, før de går løs på resten av låta med en entusiasme som burde være tynnslitt, tempoet tatt i betraktning. Deretter blir det 'slow-metal' og pustepause, noe som preger resten av låta. Kult, for jeg er sliten.

"In time of need":
Yess, her kommer de gudbenådede blåserriffa igjen - en hjerneklisterlåt er født! Ja, denne her kommer til å sitte fastlimt sammen med alle andre kule riff som bor i hodet. Herlig gyngene låt, heftig hook! DANS!

"Summer of position 69".
High-school-intro går over i flerstemt hurtig-sang med en imponerende sikkerhet! Og meloditeften? De finner visst inspirasjon over alt! Wah-wah-gitarer ber mykt opp til dans med en vandrende bass i et stille strøk, sax'en står på trappa og jammer og fuzzgitarene glefser disiplinert i luftegården. Det er så mange rare skruer her, og på en ..eh.. skrudd måte passer de der de er satt.

"Swim When you drown":
Hurtigtog bråbremser og sklir over til karibiske rytmer med funky islett og rare takter og chords. Og virkelig strålende vokalarbeid! Snålt på grensen til det glade vanvidd, men stilig! 64-dels mellomspill på gitaren, før det braker løs i meldoiøs punkstil.

Jo, det er mye rart her, mye morsom og finurlig underholdning. Musikken kan høres enkel og grei ut, men jeg fornemmer snedige planer og mye tankvirksomhet etterhvert som plata går. Dyktige musikere, sjarmerende band.

Anbefales sterkt som humørbombe!

Medlemmer:
Seb: Vocals
Egil: Bass, Backing Vocals
Christian: Guitar
Knut: Drums
Jan: Saxophone
Odin: Trombone