Molotow
Rocktales
Nordic Records
Cd
-
2009 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 27 juli 2009 |
Anmeldelse:
Etter å ha hørt gjennom "Rocktales" ørten ganger siste døgn, kan jeg i
alle fall konkludere med at ballerocken ikke er død i Norge. Molotow
følger opp debutalbumet "Feat. rock & roll" med en mye bedre plate.
Molotows "Rocktales" burde få damene til å svime av foran scenen og gutta
til å dra fram....luftgitaren på hjemmefest.
Molotow høres ut som krysningen mellom Def Leppard, Stage Dolls og
Gluecifer. Dette er et veldig 80-talls inspirert band, de blir gjerne kalt
en 80-talls flørt, og noen vil kanskje si at Molotow kan sette grønne
kryss i et skjema hvor de blir bedt om å svare på om de passer inn i
følgende kategorier: AOR (Adult Oriented Rock), puddelrock, popmetal,
klisjérock eller sleazy glamrock.
Jeg likte ikke forrige plata, i alle fall ikke da den kom ut, og fryktet
det verste, men Molotow går ikke i den opplagte puddelfella, og det har
ikke bare å gjøre med at de nå har fått innpass på et nytt selskap, Nordic
Records, som gir gode råd. Molotow er skikkelig rocka gutter, og skriver
bra rockelåter med gode refreng, luftens gitarbaroner får masse å henge
fingra i for bandets to gitarister overdøver hverandre med stilreine
akkorder og giftige soloer. Til forskjell fra et typisk 80-talls band
innen samme genre, som pøste på med overdøvende synth, så er keyboards her
brukt kun til å få et feitere sound, sjekk ut knalle "Crash and burn", og
Molotow er en massiv enhet kan du tro, en energibunt bestående av 5
eksplosive Molotow-coctails.
Molotow har noe mange band kan misunne dem: en vokalist som fyller rollen
sin så til de grader. De store 80-talls bandene var ofte inspirert av
glamrocken, og i Aleksander Eriksen har Molotow en glamvokalist som er
skikkelig gøyal å høre på. Når bandet setter inn glamkoret og pøser på med
med bredbeint rock så tenner Molotow et lys i mange som aldri glemmer
Kiss, Alice Cooper eller Mötley Crüe. Men bandet varierer altså fra tøff
ballerock til det noe mer klissete landskapet, som på powerballaden som
avslutter plata, "Memories", en låt jeg ville trodd var den nye singelen
til Stage Dolls, noe som ikke er negativt ment for jeg digger Stage Dolls.
En typisk evergreen til nattønsket på NRK, eller sånne program, hvis de
eksisterer fortsatt? Platas beste låt er forøvrig knalltøffe "Scream".
Låta har et supertøft gitarspill som minne om UFO, og refrenget maner frem
bilder av Aerosmith på sitt hardeste. Play loud! Overgangen til
Gluecifer-kolossen "Watch out" viser at bandet har flere heite
utrykksmåter, og de takler det med overbevisning. Så er det tilbake til
80-talls glam i "BAT". Gøy!
Hadde denne plata kommet ut på 80-tallet ville jeg vært sikker på
knallsuksess. Jeg er litt mer usikker på om det er stort nok marked for
dette i dag til at bandet kan leve av musikken sin, hvis det er det de
vil? Jeg håper det, for selv om mange såkalte seriøse kritikere sikkert
vil omtale Molotow som en klisjé, så er det faktisk sånn at musikken de
spiller har utrolig mange fans, så nå gjelder det å gjøre de oppmerksom på
Molotow, og i tillegg vil bandets melodiøse låter sikkert skaffe dem mange
nye unge fans, håper jeg. Førstesingelen fra plata, "Bad reputation", er
sleazy glamrock på sitt beste, med singalong-refreng og tøffe riff i
skjønn forening. En perfekt låt i bilen, til festbruk, og til bandets
forrykende liveshows.
Glam, ballerock, 80-talls
flørt, miksen mellom Def leppard, Stage Dolls og Gluecifer er her, tøft! |
Molotow
Feat. rock &
roll
Molotow Records
Cd
-
2007
Britt Johansen desember 2007 |
Anmeldelse:
Klassisk 80-talls puddelmetal med moderne lyd.
Vi får servert upretensiøs klisjérock, det er energisk, stødig og tøft.
Bandet er samspilte, og en skulle tro de hadde spilt sammen siden
steinalderen.Jeg
har litt problemer med at rytmeseksjonen til tider er for langt bak i
lydbildet, når det burde dundres til!
"Grab your wig and
leather pants - come join us for a ride - through the neon-lights and back
in time - come on, let's bring back the 80's". Linja er hentet fra låta
"80's", og er Molotov i et nøtteskall.
Vokalen er sterk, og
flyten er god. "Stand up and shout" er den perfekte vorspiel-låta, når
alle er passe bedugget og gauler allsang med hvert sitt nebb.
Alt i alt er denne skiva
helt grei, sjarmerende 80-talls-gammelmodig. Å anmelde enkeltlåter blir
vanskelig, da omtrent alle er bygd over samme lest: Intro, vers, vers,
refreng, vers, gitarsolo, vers, vers.....osv.
Plata blir litt ensformig i lengden, men jeg kunne absolutt hatt den i
bilen! Perfekt kjøremusikk!
Anbefales: Faraway, Beam
me up to glam and glory (steintøff gitarsyth!), Stand up and shout.
|
|
