Startside

De 4 sangene vi får høre på denne demoen er skrevet av Fjermestad mellom 2006 og 2008, og samme mann har også arrangert. Monokadet er inspirert av band som Radiohead og Sigur Ros, men ettersom de fremdeles må regnes som unge og talentfulle, og foreløpig har utfordring nok med å forberede seg på å spille sangene live, så tåler ikke bandet å bli sammenlignet med etablerte band, og selvsagt ikke inspirasjonskildene. Men de har pekt seg ut en musikalsk retning, og sånn sett kunne de knapt ha valgt bedre veivisere.

"I am not", som også er tittelen på ep-en, henger ikke helt sammen. Gitartemaet minner om The Stone Roses, og er grei nok, men vokalen er ikke bra, og dynamikken er ikke tilstede. Litt ut i låta kommer en luftig synth inn, og låta får noe svevende og postrockete over seg. Kanskje det skulle vært en instrumental.

Fjermestad hever seg som vokalist på "An umbrella would help... i guess". Nå er det ikke vanskelig å høre at Thom Yorke er påvirkningskraften. Låta er mer i Radioheads og Sigur Ros sitt musikalske landskap, og la meg tillegge: Codeine. Låta går i et nær slowcore-lignende tempo. Når de er nede i kjellern tempomessig klarer de også å skape melankoli. "The Rainbow" er en fin indiepoplåt med akustiske gitarer, piano, orgel og som krones med en fin gitarsolo. Bra!

Fra en litt rotete start blir denne demoen bedre og bedre, og den siste låta, "I hope you will smile", er aller best. Fjermestads stemme passer godt til disse langsomme Radiohead-inspirerte sakene. Han klarer akkurat å unngå at det blir surt, skjelver litt i fraseringene, og klarer faktisk å ligne på Yorke innimellom. Gitarspillet ruver også her, men ep-ens store positive overraskelse skjer et stykke ut i låta da de isteden for å fade ut fader inn og opp og tar en Mew-sving. Dynamikken jeg har savna tidligere er på plass, og når det avsluttes med finfin flerstemt koring har min lunkne interesse blitt erstattet med forventninger og nysgjerrighet.